Fra jord er du kommet, til jord skal du bli. I Was A Kings femte studioalbum er et resultat av en ifølge bandet kaotisk og tragisk høst da alt gikk galt. «Isle Of Yours» er føniksen som står opp av asken når alle de forblåste bitene blir satt sammen igjen. Det kan man høre på et album som er fullt av selvmedlidenhet og melankoli, men også selvironi og humør.
Bandet har gjort seg fortjent til statusen som et av Norges mest spennende band, en tittel de har holdt på i ganske mange år nå. Grunnen er at de har et så latterlig godt internasjonalt potensiale at det sjokkerer meg at de ikke har slått gjennom ute ennå. De har storheter som Sufjan Stevens, Robyn Hitchcock og Norman Blake fra Teenage Fanclub på vennelisten, men holder seg for god til å være cocky. I Was A King er definitivt nedpå.
Der de forrige albumene har hatt et mer dramatisk og storslått lydbilde, er «Isle Of Yours» mer fattet, subtilt ekstatisk til tider, men aldri voldsom. Åpningssporet «Graveyards» er det perfekte eksempel, hvor Anne Lise Frøkedals kjølige vokal er omgitt av overraskende nedstrippede arrangementer, en luftig, frisk lyd som liksom symboliserer at det verste er over nå. Det er en ny start.
I Was A King er blitt sammenlignet med My Bloody Valentine, men «Al» er det eneste som er å finne av shoe-gaze. Teenage Fanclub kan derimot høres i hver krinkel og krok. Det lyder også påfallende lite elektronisk. De har blitt eldre, voksnere, og det høres. De trenger ikke gjøre seg til, noe som illustrerer på låtene «Monsters» og «Bygdøy» i all sin bittersøte enkelhet. Låtene er øvelser i underdrivelse — og det er vakkert.