det var nesten så vi gikk litt lei av Johnny Cash etter hvert som Rick Rubin tværet uten den gode ideen fra milepælutgivelsen «American Recordings» (1993). Det kom stadig nye album med en stadig aldrende sangstemme, som til slutt bare ble et nyttig redskap for en musikalsk endimensjonalitet. Mørkt og emosjonelt i sin begrensede enkelhet, fremførte «Legenden» mer eller mindre velvalgte coverlåter fra andre musikalske kontekster enn det som gjorde artisten til allemannseie i hans glansdager.
Johnny Cash var alltid «The man in black», han hadde alltid gjort gode coversanger, men hans fordums artistiske storhet besto nettopp av flere dimensjoner: Den mørke, uperfekte sangstemmen, som hadde røffhet nok til at hele fengselsforsamlinger tidde stille, og samtidig brast i høylytt sentimentalitet over banale vers om manglende kjærlighet og tapt fortid. Den ensomme skikkelsen som slet med seg selv og sin Gud, samtidig som han blomstret i inkluderende musikalsk fellesskap med sin kone, sin familie og sine venner.
Plutselig er han her igjen, rettere sagt slik han hørtes ut i 1981 og 1984, i et knippe opptak som en gang kanskje skulle bli et album, men som Columbia records ikke hadde troen på. Produsent Billy Sherrill gjorde miksen langt på vei ferdig, og på initiativ av Cash’ sønn, er det nå blitt lagt på nye gitarer og diverse lyder som gjør at det høres friskere ut enn de platene han ga ut på den tiden. Sherrill produserte for eksempel det høyst ujevne «The Baron» (1981), en countryplate med enkelte flotte sanger, men som ikke bærer preg av musikalsk overskudd. Selv 1983-platen «Johnny 99», som ga Cash et lite oppsving mye grunnet to Springsteen-coverlåter, lyder gammeldags opp mot dette arkivmaterialet.
«Out Among The Stars » er som et testament skrevet av Johnny Cash, beseglet lenge før han døde og beskriver hvordan arven skal forvaltes. Det har mange gode enkeltsanger, hvorav to som går inn blant de sterkeste han har skrevet selv. «I Came To Believe» er den flotteste av dem, et religiøst vitnesbyrd som berører lytteren, uavhengig av om en velger å høre den i kontekst av Cash’ rusproblemer på den tiden eller ikke. «Baby Ride Easy» er en oppstemt musikalsk dialog med June Carter Cash, som gjenskaper magien fra ekteparets tidligere duetter.
Waylon Jennings synes alltid å få frem det beste humøret i Cash, og det er også tilfellet i energiske «I’m Moving On». Et barnekor slipper til i refrenget på «Tennessee», Elvis Costello bidrar med en bonusmiks av «She Used To Love Me A Lot», men ellers er platen rendyrket country. Der hører Johnny Cash hjemme, og når vi i tillegg får høre han med en sangstemme som har alle de kvaliteter og skjønnhetsfeil vi helst vil huske han med, er opplevelsen ensidig positiv.
Dette er den egentlige arven fra Johnny Cash.