Rent fysisk utstråler Liam Neeson så mye hårdnakket trygghet at jeg uten å nøle ville lagt livet mitt i hendene hans. Selv om han, som her, har tatt seg en knert for mye og tørster etter mer. Selv i en situasjon som denne, der han 40.000 fot over bakken virvles inn i et dødelig narrespill der livet til 146 flypassasjerer står i fare.
Liam, ville jeg tenkt, Liam fikser biffen.
Det er akilleshælen til denne typen filmer. Når de velger en Neeson eller en Willis eller en annen storebror som går to klasser over og har hår på armene og nedover, for å si det med Odd Børretzen, da hjelper det ikke hvor mye noen prøver å få ham i knipen. Vi vet bedre. Vi vet at han kan skyte og slåss og utføre stygge nakkegrep samtidig som han er øm i hjertet. Vi vet at han vinner til slutt.
Ergo krever det noe grassat av filmskaperne for å gjøre historien spennende underveis, eller underholdende, eller begge deler.
Her lener de seg tungt på noen premisser som gjør at filmen unntaksvis fungerer.
Det ene er flyskrekk, gitt at bare tanken på turbulens er nok til å få enkelte av oss til å gå i svart.
Det andre er måten de bruker flykabinen som lukket rom.
Neeson spiller Bill Marks, flyvakt med pletter på rullebladet. Vel oppe i luften, på vei fra New York til London, begynner det å tikke inn illevarslende meldinger på interntelefonen hans. De flyter fiffig over lerretet. De handler om pengeoverføringer og folk som skal dø, og de er åpenbart sendt av en om bord på flyet.
I thrilleren «Orphan» viste Jaume Collet-Serra at han mestret kunsten å skape en uggen stemning. Det greier han for så vidt også her, siden plottet er skrudd sammen rundt en mistanke som rammer alle. Inkludert Jen Summers (Julianne Moore) — Marks sjarmerende, litt mystiske sidepassasjer.
Kabinpersonalet går heller ikke fri for kameraets mistenksomme blikk.
Den eneste åpenbart uskyldige er jenten som reiser alene, og som bare er der av sentimentale grunner.
Det er her, ca. den første halvtimen, at filmen er på sitt mest spennende, mest uforutsigbare. Når Marks begynner å sirkle inn mulige gjerningsmenn; samtidig som nettet snører seg mer og mer sammen rundt ham selv; kommer oppleggets gjennomskinnelighet til syne. Det er da man ser så alt for tydelig at filmen er konstruert for å være uforutsigbar, og derfor blir det motsatte. Dermed flater også spenningen ut, og mangelen på troverdighet blir mer og mer synlig.
Ulike referanser til 11. september har ligget som bakteppe for flere actionfilmer og TV-serier de siste årene. Så også her. På ett punkt helt konkret idet flere passasjerer går sammen for å prøve å overmanne det de tror er en flykaprer. Jfr hendelsene om bord i United Flight 93. At det skjer, er uunngåelig, gitt traumet og endringene angrepet førte til for amerikansk lovverk og dagligliv. Men måten det presses inn i en lettbent, tredjerangs underholdningsfilm på, kjennes strengt tatt litt uggent.