Hun har holdt det gående i 27 år nå, Kylie Minogue. Rekken med topp 10-singler har vært tilsynelatende uavbrutt. 12 album er det også blitt, alle med bilde av henne selv på coveret, alle fylt av hennes oppstemte diskopop.
Det er lett å tenke på henne som en fattigmanns Madonna: Minogues evne til å tilpasse seg nye trender i popmusikken når liksom ikke opp mot Madonnas evne til å lage milepæler av stilendringene, og hvis Madonnas deklarasjoner er feministiske er Minogues «bare» feminine.
Den påstanden taper kraft for hver nye Minogue-hit og -album. Ja visst tilpasser hun seg dagens lyd— og melodibilde, listen av bidragsyterne er full av aktuelle navn, med Pharrell og Sia blant de mest kjente. Men først og fremst høres dette ut som Kylie Minogue, insisterende diskoide rytmer i bunnen, med en vokal som markant og umiskjennelig lys og lett kjølig.
Musikken er altså tilpasset poplistene, og det skjuler seg heller ingen verbale provokasjoner bak titler som «Sexy Love», «Sexercize» og «Les Sex». Tekstene balanserer fortsatt mellom det sexfikserte og seriøse på et så tekkelig vis at det krever en overbevisende fremføring for å fungere. «Kiss Me Once» blir derfor et statement fra en arbeidsmaur av en diskodiva; ber du om Kylie Minogue, vet du akkurat hva du får.
Og det betyr gjennom-gående deilige danserytmer og pur popglede i utvalgte sanger som «Into The Blue» og «Les Sex». Det er ikke all verden, men det holder i massevis.