Malkmus har mangt en ønsker av en rockeartist: Tekster med stort vidd i lekre språklige krumspring, et naturlig anlegg for vakker popmelodikk og en nonsjalant forkjærlighet for gitarstøy. I tillegg kommer særpreget — denne trangen til å lage låter som vrir og vrenger på seg og ikke umiddelbart lar seg kategorisere som annet enn Malkmus. I vår tid av enkeltsanger og personlige spillelister, gir han et godt argument for hvorfor albumet fortsatt har sin berettigelse. Få låter står støtt på egne bein, men Bacharach-skråblikket «J Smoov», Pixies-barske «Shiboleth» og gammelpsykedeliske «Surreal Teenagers» burde gjøre ulike lyttere interessert i å høre mer. Mange av de resterende låtene fremstår som skisser han ikke helt har funnet avslutningen på. Men mens en dykker ned i og lar seg underholde av Malkmus’ tekster, blir sangene stadig mer gjenkjennelige.
Tekstene er både umiddelbare og kryptiske. En verselinje som «We are returning/Returning to our roots/No new material/Just cowboy boots» («Rumble at the Rainbo») kan umiddelbart forstås på flere billedlige vis. Når Malkmus har kommentert teksten, skjønner en at den også kan være bokstavelig ment, med henvisning til fordums pønkere med cowboystøvler. Mens «We lived on Tennyson, and venison/And the Grateful Dead» («Lariat») gir en relevant inspirasjonskilde til Malkmus’ musikk, men er skrevet som en klisjé i en tekst som bevisst leker med idyllisering av fortiden.
Det blir feil å forlange hiter av han som ledet Pavement, nittitallets kultstorheter. Men denne platen er litt for mye av et godt gjenhør og litt for lite av et ferdig verk.