Sharon Jones & The Dap Kings holdt en av de beste konsertene på Bergenfest i 2012. Det var som om soulbandet fra New York hadde reist i en tidsmaskin fra 60-tallet til Bergenhus og 2012, for å få publikum til å danse føttene av seg i det våte sommergresset. Bandet er blitt livefavoritter verden over med sin perfeksjonerte fusjon av 60-tallets soul og 70-tallets funk. Vi snakker løpende bassganger, drivende trommer og en blåserrekke full av følelser — alt frontet av den strålende vokalisten Sharon Jones.
Å fremføre vellykkede soulpastisjer live er imidlertid én ting, å gi ut retro-soul som låter interessant på plate er noe ganske annet. Har egentlig Sharon Jones & The Dap Kings noen musikalsk verdi som plateartister?
Sharon Jones & The Dap Kings’ femte album, «Give the People What They Want», er oppkalt etter The O’Jays-hiten fra 1975 (blant annet brukt av Barack Obama under hans 2008-valgkamp). Men der låten viste The O’Jays på sitt kanskje mest funky, har Sharon Jones og co. i stor grad forlatt funken fra deres første plater. På sine eldre dager lener de seg tilbake i et mer detaljrikt og polert lydbilde, som kan minne om lyden av plateselskapet Motown på slutten av 60-tallet, hør bare på den fine «We Get Along».
Det er - åpenbart - ikke vanskelig å finne spor av soulhistorien hos Sharon Jones & The Dap Kings. Rytmen på sanger som «Stranger To My Happiness» og «Now I See» kunne lett ha kommet fra The Funk Brothers, husbandet til Motown. Og kompet på «Long time, Wrong Time» høres på sin side ut som en upbeat versjon av Marvin Gayes «I Heard It Through The Grapevine».
«Give the People What They Want» skulle egentlig ha kommet ut i fjor sommer, men så fikk Sharon Jones kreft. På mirakuløst vis ble hun imidlertid frisk etter bare noen måneder, til bandkollegenes store glede og forundring. Det er lett å ha dette i bakhodet når Jones på åpningssporet «Retreat!» synger «what a fool you are to be taking me on.» Tekstene på platen er i det hele tatt både potente og ofte også politiske. Som på «People Don’t Get What They Deserve», hvor Jones proklamerer at «money don’t follow sweat». Tekstuniverset nærmer seg riktignok det banale, men når låtene blir fremført med Sharon Jones’ kraft og overbevisning fungerer det likevel.
En av grunnene til at Sharon Jones & The Dap Kings blir mer enn bare et besøk på soulmuseet, er den sterke stemmen til Jones. Man kan høre ekko av artister som Irma Thomas og Etta James, men Jones har sin egen distinkte stemme. Hennes’ stemmeprakt får god plass, og definitivt det musikalske sentrum på «Give the The People What They Want».
Vi vender stadig tilbake til soulmusikken som kom ut avplatestudioer i byer som Detroit, Chicago og Memphis på 60- og 70-tallet, og lydbildet dukker fortsatt opp på hitlistene med jevne mellomrom. Amy Winehouse gikk både til topps og bunns med «Rehab», Adele har mye klassisk soul i seg og Madcon fikk sitt internasjonale gjennombrudd med en cover av den gamle northern soulhiten «Beggin».
Sharon Jones & The Dap Kings kommer neppe til å dukke opp på hitlistene, til det er de kanskje for sjangertro. Musikken handler mer om variasjoner av et lydbilde enn om enkeltlåtene. I dagens grenseløse popverden, hvor man tilsynelatende kan blande ingredienser fritt fra sjangerhyllene, er det i grunn forfriskende.