Etter at John Olav Nilsen & Gjengen holdt sinavskjedskonsert på USF for noen uker siden, er det nå bare Fjorden Baby tilbakefor å forsvare 5071 Loddefjords ære. Noe de for øvrig gjordemed bravur for en nesten fullsatt Ole Bull Scene tirsdag kveld.
Bandet åpner med «Verden e’ du» som er første låt på detferske albumet «Fjordkloden», og fortsetter med den gamle publikumsfavoritten«Karoline». Det låter både lett kaotisk og tett og samspilt på samme tid.Fengende og tilgjengelig, men aldri rett frem etter boken. Og ganskeuforutsigbart til tider.
Fjorden baby er et bandkollektiv der ingen av medlemmenestår frem som frontfigurer. Bortsett fra vokalist Sturle Kvilekval selvfølgelig,som er scenens naturlige midtpunkt. Farer omkring som en blanding av manisksprellemann og apekatten Julius. — One love, one tribe, kommer slagordet fraham med små mellomrom. Lar seg overhode ikke affisere av at publikum kasterglowsticks opp på scenen – hvorav en god porsjon treffer ham midt i fleisen. Bergensdialektener bred og uforfalsket, mens takken til publikum avleveres på de fleste språk.
Midtveis er det blackout . Lysene på scenen slukkes, ogmusikerne forsvinner ut i kulissene. Gradvis kommer lyset tilbake og åpenbarerfire merkelige framtoninger med masker på hodet. Tydelig hjemmelagete og medinspirasjon hentet fra noe merkelig på havets bunn. Alle spiller på hvert sitttangentbord og resultatet er en blanding av pling plong og rare lyder. Etternoen minutter begynner rytmen å dukke frem og brått er Fjorden Baby tilbakemens maskedyrene forsvinner bak scenen. Det føles nesten naturlig på en Fjordenbaby-konsert, men ville vært fullstendig malplassert i de fleste andre sammenhenger.
To av skapningene viser seg for øvrig å være produsent og elektronikaartistSir Duperman Jørgen Træen og Frode Flatland, til daglig bassist i Ungdomskulen,som periodisk diskret deltar som anonyme gjesteartister med diverse elektroniskelyder.
Musikalsk er Fjorden Baby sannelig ikke lett å sette i bås. Etsjarmerende sammensurium av dub, funk, pop, psykedelia og elektronika godtmikset med en blanding av drabantbypoesi og surrealisme. Til tider ganskeløssluppent, og nesten på nippet til å ende i det totale kaos. Men bak denrølpete blandingen ligger det en streng struktur, og denne kvelden var bandetaldri i nærheten av å miste den røde tråden. En felle de ellers hadde entendens til å havne i tidligere om årene.
Med ny plate tidligere i høst var naturlig nok en god del avmaterialet hentet herfra, men mot slutten ble det det eldre stoffet somdominerte. Og basert på styrken på allsangen var det også disse sangenepublikum var mest fortrolige med.
Fem kvarter kan kanskje synes noe kort for en rockekonsert,men den kvelden var det akkurat passe. Uttrykket til Fjorden Baby er så passkrevende og overveldende at det er begrenset hvor store doser man tåler. Hellerikke noe ekstranummer. Det hjalp ikke uansett hvor sterkt salen forsøkte seg meddet ikoniske heiaropet «Geir Hasund».