Musikalsk sett har ikke Ulf Lundell vært interessant siden «Ripp Rapp» (1979). Tekstmessig sett har rockelegenden likevel hatt mye å fare med. Lundells engasjement — den oppriktige harmen - har vært ektefølt og helt på sin plass, men rent musikalsk har Lundell tråkket opp det samme sporet så mange ganger at det for lengst er blitt et lite gjørmehull.
Honkytonk og bluesbasert rock ‚n’ roll vil alltid ha sitt publikum, men Lundells versjon er så seig og udynamisk at det er så vidt låtene kommer seg i mål. En ting er å være seg sin sjanger bevisst, det er noe helt annet å redusere den til et museum hvor forsteinede riff stilles ut på rekke og rad. Og dessverre er disse låtene i flertall på «Trunk», Lundells 28. studioalbum.
Lundells tekster er like gode som alltid og om ikke annet er musikken energisk og ektefølt, med mer trøkk enn noen kan kreve av en artist med nesten 40 år på baken. Lundell har fremdeles noe å fare med: «63 i november», «Kom hem» og «El Perro» viser at når den uhelbredelige romantikeren og den musikalske vriompeisen Lundell får slippe til, er «Trunk» en god plate, men så altfor ofte sier Lundell og bandet seg fornøyde med å pumpe ut standardisert Detroit-soulrock, den ene låten mer svulstig enn den forrige.
Ofte går musikerne for så enkle løsninger at det blir direkte kleint; å tyvlåne riff er både legitimt og nødvendig for å lage god rock i 2013, men når det gjøres slik som på grunnriffet i «Gå på tvärs» blir det direkte ubehagelig. «Trunk» har energi og humør, men dessverre ikke så mye annet.