Ghost er ikke helt som andre rockeband. I hvert fall ikke utenpå. Budskapet kan synes ekstremt med sine tekster om Lucifer og Satan og en frontfigur kledd som en parodi på en katolsk kardinal. Men vi mistenker det meste for å være utenpå.
Velregissert teater som markedsføring i verden der første bud for suksess er å bli lagt merke til. For strengt tatt er svenske Ghost et heidundrende bra og likandes rockeband, som absolutt burde ha muligheter til å gjøre det stort — selv om maskene med tid og stunder skulle falle. Noe riktignok ikke gjorde på USF lørdag kveld.
Nå skal man gjerne ikke ta budskapet så alt for tungt. I sin tid ble Kiss i fundamentalistiske kristne kretser regnet som en forkortelse for Kids In Satan’s Service. Det viste seg nemlig ganske snart at Gene Simmons brød seg mindre om satan, men desto mer om mammon.
Melodiøs, tung og gotisk tungrock
Einar Engelstad, anmelder
Hvem som skjuler seg bak maskene og hettene hos Ghost, vites ikke. Skal en tro det som står oppgitt på plateomslaget, har bandet skiftet vokalist mellom første og andre album. I alle fall har den nye Papa Emeritus fått romertallet II bak navnet sitt. I pakt med tradisjonene hos pavene i Vatikanet. Bortsett fra vokalisten er resten av bandmedlemmene navnløse under betegnelsen the nameless ghouls - de navnløse spøkelsene. Var dette den samme gjengen som spilte her for to og et halvt år siden? Sannsynligvis, men sikker kan en aldri være.
For det er ikke første gang Ghost er i Bergen. Høsten 2011 sto de også på scenen på USF under den aller siste Hole In The Sky-festivalen. Den gang som et relativt ukjent svensk band som akkurat hadde gitt ut sitt debutalbum.
En plate de ble nominert til den svenske Grammisprisen for, og som banet veien for det neste albumet som toppet bestselgerlistene i vårt naboland. Nylig ga bandet også ut et minialbum der gjør sine egne versjoner av Abba, Army Of Lovers, Depeche Mode og Roky Erickson. Knapt det man forbinder med satanistmetal.Musikalsk holder det absolutt mål. Melodiøs, tung og gotisk tungrock tuftet på arven fra Blue Oyster Cult, Alice Cooper og Black Sabbath. Her er også elementer fra gregoriansk kirkesang, tivolimusikk og psykedelia, men mest er det fengende og lett tilgjengelig pop.
For troende katolikker kan det å parodiere hele pavekirken og lage en slags omvendt kristendom der Satan står fremste rekke, sikkert virke sårende og alvorlig nok. Men for et bergensk konsertpublikum oppflasket på norsk ekstremmetall på 90-tallet, med alle sine ytterligheter i form av kirkebrenning og ekstrem sceneopptreden, fortoner Ghost seg som svært så snilt og godmodig. Noen grunn til å bli skremt var det hvert fall ikke.
Ghost starter med tittellåten «Infestissumanm» fra den siste platen, og de fortsetter med «Per Aspera ad Inferi» fra samme album. Live er svenskene en god del mer hardtslående enn de er i studio, men strengt tatt er det rimelig tradisjonell tungrock uten de helt store musikalske utskeielsene. Det låter tett og samspilt med to gitarister, bass, trommer og tangenter. Og selvfølgelig Papa selv som synger så pent og rent som om det skulle være rene julekonserten. Ingen blackmetalgrowling der i gården.
-God afton. Har ni det bra? Papa Emeritus II hilser sitt publikum riktig godmodig. Når en ser bort fra kostymene, er sceneshowet riktig tekkelig og beskjedent. Minimalt med publikumsfrieri, og nesten småkjedelig til tider.
Låter som «Ritual» og ikke minst Beatles-låten «Here Comes The Sun» er pur melodiøs popmusikk fremragende utført. Hadde det ikke vært for maskene og satanistgimmickene, kunne det godt rett hjem hos et tradisjonelt poppublikum, selv om det er metalfansen som utgjør hovedparten av de 8-900 fremmøtte denne kvelden.
«Year Zero» har sin solide dose med stadionvennlige allsangelementer og «Jiggolo Har Megiddo» kunne stått på settlisten til et sørstatsrockeband - når en ser bort fra teksten. Roky Ericksons «If You Have Ghosts» som avslutter det ordinære settet er kanskje bedre enn originalen.
-Vet ni om at ni bor i Nordens vackraste by? Gillar ni att sjunga? Nu skal vi sjunga samman, presenterer Papa Emeritus II innledningen til avslutningsnummeret «Monstrance Clock». Og imponerende nok er det full respons fra salen. «Come Together for Lucifer’s Son” synger alle I kor. Uten at vi strengt tatt tror det stikker så dypt.