Etter to måneder med mildt sagt obskur og forvirrende markedsføring, som mystiske tegninger malt på vegger verden over, lange geriljakonserter under navnet The Reflektors, og humoristiske videoklipp på Youtube, er Arcade Fires etterlengtede fjerdealbum endelig her. Oppbygningen og veien mot slippet har vært så intens og forventningsfylt at selve platen lå an til å bli en skuffelse. Det er da man priser seg lykkelig over at Arcade Fire har laget det som kanskje er et av de mest ambisiøse og storslåtte verkene på denne siden av 2010. Punktum.
Man vil ikke bli skuffet om man likte «The Suburbs», platen hvor de vant det kommersielle publikum og mot alle odds endte opp med å få en Grammy-pris. Én ting har likevel endret seg: «The Reflektor» viser et band som er mer dansbart enn noensinne. James Murphy, eks-frontmann i LCD Soundsystem og en forkjemper for bass— og trommetung disko, har fungert som produsent på platen. Han har definitivt satt dype spor.
Perkusjonen er langt mer levende og energisk enn før, og sangene er tunge på synthen. «Afterlife» kan bokstavelig talt sees som en hommage til LCD Soundsystem - likheten er påfallende. Kunststykket er at Arcade Fire fortsatt er seg selv, og låter som «We Exist», «It's Never Over (Oh Orpheus)», «You Already Know» kunne like godt ha dukket opp på en av deres forrige plater. Selv når bandet viser frem tydelig inspirasjon fra haitisk ra-ra-musikk på «Here Come The Night Time», høres det ut som Arcade Fire.
Bandet har med «The Reflektor» tatt ting til et helt nytt nivå og ærlig talt er jeg bekymret for hvordan de noen gang kan komme til å overgå dette.