M.I.A. er et slags sort får innen populærmusikken. Det føles som om hun har sneket seg inn bakdøren til hitlistene, fordi hun på langt nær passer inn blant de andre kommersielle artistene rundt henne.
Tamilske M.I.A., som er oppvokst i London, er en bråkebøtte og nonkonformist som man sjeldent ser maken til, og hun bruker dette for å bryte seg frem i rampelyset.
Det kommer ikke som noen overraskelse at slippet av hennes fjerde album, «Matangi», har vært preget av et kaos av episke dimensjoner. «Matangi» har vært noenlunde fullført i snart to år, men ble stoppet av plateselskapet i forkant av den opprinnelige slippdatoen. Grunnen? Det var for lystig.
Det hele kokte ned til at M.I.A. truet plateselskapet med å lekke platen om de ikke oppga en ny slippdato. Selskapet bukket for presset og nå er platen her.
Når «Matangi» nå endelig er her, har vi allerede hørt fire av låtene før, blant annet fabelaktige «Bad Girls». Men heldigvis er det masse nytt på det femten låter lange albumet.
Lydbildet er maksimalistisk og konstruert rundt et voldsomt spekter samples, fra et vidt spenn sjangere og kilder. Hun har alltid hatt en fot innenfor hiphop og R&B, men holder også på sine røtter i Sri Lanka, som resulterer i den umiskjennelige lyden av M.I.A.
At hun er i sitt rette element er lett å høre. Det er noe unektelig selvsikkert ved « Matangi», som om hun har fått frie tøyler til å leke med alt hun liker. Det er en glede som jeg ikke har hørt i musikken hennes før. Et eksempel er «Bring The Noise», et energisk lite monster av en låt, den er hard og full av dunkende rytme som røsker godt borti dansefoten. Den demonstrer på mange måter det vanvittige spennet av sjangere M.I.A. eksperimenterer med — alt fra dubstep og nittitalls house til etnisk, tradisjonell musikk. Hun hopper lekende lett fra det ene til det andre.
Albumet er fullt av akkurat disse ville, raske, fengende låtene. «Only 1 U», «Attention» og «Boom (Skit)» fryder øret og dansefoten - det er rett og slett enormt karismatisk musikk. Aller best kommer det frem på «Y.A.L.A.», et slags spill på Drakes låt «Y.O.L.O».
Den fungerer som et høydepunkt med sin klassiske dramaturgi. Den bygges opp med en konstant, drivende rytme som droppes og skrus opp, mens M.I.A.s karakteristiske rapping skyter aggressivt inn.
M.I.A. viser også sine mykere sider. «Lights» virker å være det nærmeste vi har sett debuten «Arular» på lenge, og fungerer som et slags pleiende avbrekk mellom, de harde rytmene.
M.I.A. har uttalt at «Matangi» muligens kan være hennes siste album. Hennes fjerde album har en slags oppsummerende ånd over seg, en refleksjon over en karriere som snart har vart i et tiår. Rastløsheten i musikken hennes er ikke til å ignorere. På «Y.A.L.A.» ytrer hun: «If you only live once why we keep doing the same shit?» Det som er sikkert er at M.I.A. har vært i konstant utvikling, uansett hva som følger etter denne utgivelsen vil være noe helt annet enn det vi får servert i dag.