Moddis første hit på norsk, "Togsang", handlet om å måtte hjem, og på sitt første norskspråklige album er Senja-mannen kommet helt hjem. Her oser det saltsjø og fisk, det blåser stive vinder og lokker i stille hav. Moddi synger seg rett inn i en nordnorsk visetradisjon der folk og natur er uløselig knyttet sammen og hjemkystens historier og skikker blir for overlevelsesutstyr å regne.
Han har tonesatt tre dikt av Senja-lyrikeren Helge Stangnes og dessuten lånt sanger av Ola Bremnes og Arvid Hanssen. Det gir en tekstlig helhet til albumet, som en sjelden hører. Moddi står ikke tilbake kvalitetsmessig, men velger en mer åpenbar politisk ("Noens ark") og filosofisk ("En sang om fly") tone på sine egne tekster. Musikken er akustisk, med vakre arrangementer i Hasse Rosbachs produksjon. Moddi og co. takler både det heseblesende, storslåtte og nedtonete, og Moddis lett gjenkjennbare stemme er troverdig i enhver innpakning. Med "Togsang" får også albumet det sangskattbidraget som det trenger, men den allerede kjente sangen bidrar også til følelsen av gjenbruk som platen lider litt under.