Det høres ut som en realityserie: Gubben som en gang spilte i verdens beste band, holder en løpende audition for fire unge stjerneprodusenter for å velge hvem som skulle få lage et helt album med ham. Den bløthjertede vegetarianeren klarer imidlertid ikke å skuffe noen, så det hele ender med at alle får være med på moroen. Kanskje ikke konfliktfullt nok for fjernsyn, men platen ble i alle fall fin.
"New" lever opp til navnet sitt, dette låter nytt og forfriskende til Macca å være. Ikke alle påfunnene kler ham like bra, men det blir ikke pinlig heller. I stedet for å dresse 71-åringen opp som en 17-åring, strør produsentene om seg med referanser til hans egen storhetstid. Arrangementene er fulle av cembaloer, mellotroner, trompeter og annen moro, noe som generelt fungerer bedre enn partiene med overdreven nymotens effektmakeri.
Produsenten som holder høyest nivå er Mark Ronson, vidundergutten som betydde så mye for Amy Winehouses suksess. "Alligator" er en leken, drivende låt med fine overganger, Ringo-tromming og et mellomspill som lukter 1967. Singlen "New" er enda bedre, en feiende flott poplåt slik nesten bare McCartney kan lage, med trappestegsmelodi og flotte koringer. Hvor god kunne denne platen kunne blitt om Ronson hadde produsert alt?
Ethan Johns (Kings of Leon, Ryan Adams) slipper bare til på to spor i det rolige hjørnet. "Early Days" er rene Neil Young-nummeret, med kassegitarer, overraskende brusten stemme og en tekst full av bittersøt mimring. Enkle, men utflytende "Hosanna" høres ut som Paul prøver å etterligne George Harrison, med indiske tambora-lyder (hentet fra en iPad) og en tekst som hyller solen.
Fire låter er produsert av Paul Epworth, som har jobbet med alle fra Adele til vår hjemlige Annie. Den oppjagede åpningslåten "Save Me" bygger på et litt karikert fuzzriff, men fungerer ellers bra. Koringene og grooven sender tankene til Electric Light Orchestra, en assosiasjon som dukker opp flere ganger på platen. Epworth har også produsert fabelaktige "Queenie Eye", en svingende, fengende og morsom låt hvor referansene står i kø, fra "I Am The Walrus" til "Let ’Em In" av Wings. Da får det våge seg at han også står bak seige "Road" og det enkle ekstrasporet "Scared".
Sist, men ikke minst, kommer Giles Martin, sønn av Beatles-produsent George. Med fem spor på platen er det kanskje ham McCartney stoler mest på. Resultatene varierer imidlertid, fra artige, slentrende "On My Way To Work" og fremoverlente "Everybody Out There" til platens eneste virkelige feilskjær, "Appreciate". Gudene må vite hvorfor McCartney har laget en keitete, småelektronisk pastisj av David Bowie på sitt minst interessante. Martins siste bidrag er "I Can Bet", en brukbar ELO-rocker, og den søte, men litt oppstyltede "Looking At Her".
En sprek og oppgiret plate, altså, på godt og vondt — og uansett det mest spennende Paul McCartney har levert på årevis.