Den canadiske gullgutten Drake virket tidlig i karrieren å splitte både folket og kritikerne. Var Drake en følsom r&b-artist, eller en tøff rapper? Og går det egentlig an å være begge deler samtidig? På tredjealbumet ”Nothing Was The Same” er Drake både hardere og mer følsom på én gang – han har langt på vei perfeksjonert sin emosjonelle rap.
Emo-rapper eller ikke, Drakes posisjon på rap(og pop)-himmelen er udiskutabel, noe han slår fast på platens seks minutter lange åpningslåt. ”Tuscan Leather” har ikke noe skikkelig refreng, og Drake rapper: "This is nothing for the radio. But they'll still play it though”. Fra nåtid og italiensk skinn, tar Drake oss med på mimretur på låten “Wu-Tang Forever”, før han på “Own it” viser seg fra sin mest følsomme side. På den åttitallsflørtende knallsinglen “Hold On, We’re Going Home” viser Drake vilje til å prøve seg ut i en mer klubborientert retning.
Av og til kan det være vanskelig å bli engasjert av Drakes lengsler og traumer, der han sitter med helfullt glass på herregården. Men for mye reising, damer og penger på konto, er problemer det òg.