Annetalbumet til Janelle Monáe begynner så sprelsk, underholdende, elegant og innfallsrikt som en forventer. Debuten «The ArchAndroid» (2010) presenterte følgende utenomjordiske konsept: En r&b-androide med ryggrad i en poppig sekstitallssoul og med sterke elektriske impulser fra den mer ekstravagante syttitallsfunken. Dette artistiske selvbildet finnes også her, skjønt i svakere grad. Her fremstår Monáe mer som en etablert artist som i møtet med andre er mindre av en outsider.
Her er det lystig rock med Prince, sofistikert, funky pop med Erykah Badu og hitformatert r&b med Solange. Og til slutt Miguel-samarbeidet «Primetime», en elegant ballade som også er platens høydepunkt. Albumet et overskuddshorn av musikalsk hitteft og artistisk suverenitet, der Monáe selv utgjør en pålitelig fellesnevner for alle små sprell. Dessverre viser det seg at hornet er fylt opp av en del grums også, med et par kjedelige ballader, ett tafatt rockestatement og en nesten pinlig banal poplåt i «Victory». Historien om den kreative soulandroiden viser seg med andre ord å være litt for god til å være sann.