I 2009, etter å ha sluppet både det fabelaktige instrumentalalbumet «Ghosts I-IV» og den lekne «The Slip» året i forveien, erklærte Trent Reznor at det var på tide å gi Nine Inch Nails (NIN) tid til å hvile. Pustepausen må ha gjort godt; «Hesitation Marks» er NINs mest lekne utgivelse på denne siden av «The Fragile» (1999).
Reznors elektroniske, introverte industrirock er seg selv lik: det er lite her som vil overraske gamle fans. «Hesitation Marks» er kompromissløs og intens, men med sjarm nok til å smelte selv det hardeste metall. Mye skyldes selvfølgelig et godt knippe lekre melodilinjer, men først og fremst fenger albumet fordi det er gjennomsyret av godt humør og nye vrier på velfungerende formler. Reznor er herlig poppete («Came Back Haunted»); knirkete og funky («All Time Low»); seig og tilbakelent (Sattelite) og intens («In Two»), men med en tydelig, rød tråd. Det eneste som trekker ned er at enkelte låter er i tryggeste laget, men jevnt over er det mye for lytteren å bryne seg på. «Hesitation Marks» er en mørk plate – akkurat som forventet – men det kan skje mye morsomt i mørket.