Peter Doherty har fått skylden for mye og det meste stemmer sikkert. Narkotika— og alkoholmisbruk, Amy Winehouses dødsfall, oppløsningen av The Libertines – listen er lang. Det man derimot ofte glemmer i farten er at mannen også innehar et låtskrivertalent av de sjeldne. Foruten noen spontankonserter, noen små musikalske samarbeidsprosjekter og enkelte kuriøse mediestunt (som å ville selge sigarettstubber fra nettopp Winehouses askebeger) har det vært stille fra Doherty og Babyshambles siden den herlige «Shotter's Nation» (2007).
De siste årene har Doherty hatt fast adresse utenfor den søvnige (men overraskende radikale) småbyen Marlborough, et opphold som skal ha påvirket arbeidet med den nye platen. «Sequel To The Prequel» er nemlig temmelig rurale greier; albumet syder av solskinn, frisk luft og humler som suser. Men kvalitetsmessig sett er det en variabel affære.
Babyshambles er fremdeles godt forankret i britisk musikktradisjon. Doherty og kompani går hardt ut med «Fireman», en hissig pønkrocker av typen The Ruts og tidlig The Clash. Søvnige «Nothing Comes To Nothing» er kanskje mer vindskeiv enn Shane MacGowan på en dårlig dag, men den er et utmerket eksempel på hvilke låtskriverevner Doherty faktisk har å fare med. «New Pair» glitrer til med kløktige melodilinjer og en nesten farlig stemning innimellom de varme tonene, men forløses aldri. Så, på platens fjerde spor, kommer den virkelige popmagien: «Farmers Daughter» starter vart og ømt, men vokser seg snart til en voldsom ballade uten at det på noen som helst måte går på bekostning av sårheten som ble bandets varemerke.
«Fall From Grace»s countrytakt står i sterk kontrast til det som nok er Dohertys ærligste tekst til nå, og etterfølges av den streite rockeren «Maybeline». Tittelsporet er derimot mer crooner-aktig, nesten vaudeville-lignende bossarock. Bandet sjangler, flørter og humper seg i mål på det som er en av deres mest sjarmerende låter til nå. Og forvirringen blir total med en solvarm skalåt i form av «Dr. No» (jamaicansk populærmusikk har en lang tradisjon for James Bond-referanser, men her handler det mer om Dohertys hang til smertestillende enn verdens minst hemmelige agent), før Doherty fabler i vei om den fine dyrehagen han har besøkt på den virrete «Penguins». Luften går litt ut av ballongen mot slutten: både «Picture Me In A Hospital» og «Seven Shades» er ganske anonyme låter, mens «Minefield» er på langt nær så energisk som den burde vært for å dekke over sårt savnet dynamikk.
VOLTAIRE MENTE, i grove trekk , at det beste et menneske kunne ta seg til i en ond verden var å kultivere en liten hageflekk. «Sequel To The Prequel» viser at dette åpenbart har noe for seg; der «Shotter's Nation» var lyden av intense bysprell og hektisk destruktivitet, er oppfølgeren en smart og gjennomført plate hvor de forskjellige musikalske innfallene har fått luft og næring til å vokse seg store og henrivende. Å flytte på landet altså det smarteste Doherty har gjort, men samtidig blir det åpenlyst hvor avhengig han er av bandet for ikke å stivne fast i gamle vaner. La gå at ikke alt gror like godt i Dohertys hage – det virker som om han og bandet har hatt det fint i solen likevel.