Det første som slår meg når jeg hører «Øynene lukket» er at dette er lyden av norsk hiphop etter «Hver gang vi møtes», uten at det nødvendigvis er en dårlig ting.
Lerche og Vaulars første samarbeid er akustisk, åpent og inviterende, og låten skulle passe nesten like bra på NRK P1 som på P3. Lars Vaulars musikk har med andre ord beveget seg noen syvfjellssteg siden techno-bangerne «Rett opp og ned» og «Fett» – en bevegelse man ikke minst så på hans forrige plate «Du betyr meg».
Men mest av alt er «Øynene lukket» en særdeles vellykket produksjon, og en veldig god låt. Den dype, herlige bassen og Lerches skjærende gitarpartier balanserer hverandre fint, mens Vaulars vokal leder an og driver låten fremover. På det andre verset, når Vaular rapper om ADHD og Maria Mena, høres det litt ut som om han nærmer seg A-lagets Store P stilmessig, noe som resulterer i låtens beste vers.«Så blir det dårlig stemning, og kunsten e å holde det ved liv», synger de to fetterne på refrenget. Men for min del blir egentlig bare bedre og bedre stemning for hver gang jeg hører låten. Jeg blir gjerne med på slektstreff igjen, i Åsane, Brooklyn eller kanskje til og med i Oslo.