Det hender man kommer over plateomslag med instrumentoppramsinger som minner mer om vareopptellingen i en isenkramforretning enn om innholdet i et øvingslokale: Diverse sakser, en matboks, kniver og øser og alt mulig bestikk, småskruer, vinglass, sykkelhjul og et skap. Et skap ? Dette er ikke min humor, jeg synes ikke det er spesielt oppfinnsomt, og jeg synes sjelden denne type påhitt tilfører musikken noe den ikke kunne klart seg uten.
32 år gamle Hanne Hukkelberg fra Kongsberg er en artist som gjerne fyller både lydbilde og plateomslag med diverse gjenstander man skulle tro var kjøpt søndag ettermiddag på et middels interessant garasjesalg.
Alle de ovennevnte dingser er da også brukt i hennes musikk på et eller annet tidspunkt, og hennes fjerde album "Featherbrain" er ikke noe unntak. Et av de mest brukte "instrumentene" her er "clogs on a Forth Greene sewing table", mens vi også får innslag av "crazy kitchen vocals". Grøss! Det er noe med denne velvillige artikuleringen og manifesteringen av annerledeshet og rare påfunn, som liksom underminerer det som skal være så rart.
Er man sprø og frikete, trenger man vel ikke si det, langt mindre skrive det på hver side i platecoveret? Man kan også bli rent mistenksom: Er det faktisk en kunstnerisk nødvendighet å tømme verktøykassen før hver bandøving, eller er dette en gimmick som i bunn grunn skjuler mangler eller dårlige låter? Kom i alle fall ikke her og fortell meg hva jeg skal synes er en helsprø stemme på kjøkkenet.
Det er altså ikke uten fordommer jeg møter Hukkelbergs "Featherbrain", såpass ærlig må jeg være. Likevel tar det bare ett minutt og sytten sekunder før jeg blir trukket mot høyttalerne. Etter tittellåtens lavmælte anslag, klimpret frem på det som må være det kongolesiske tommelpianoet kalimba , kommer nemlig platens første refreng trillende, som en liten gullklump nedover en haug med skrapmetall. Som noe fargerikt og vakkert i en ellers industrielt støyende og kjølig verden. Denne følelsen skal gå igjen gjennom hele platen, viser det seg, og etter hvert må jeg også innse at (i alle fall deler av) den uortodokse instrumentparken faktisk har en funksjon.
Hukkelbergs metode, om vi kan kalle den det, går ut på å lage et skranglete og dissonant lag av lyder i bunn av hver låt. Her hører vi lyden av metall, glass, de nevnte treskoene, ja, av alle disse tingene vi faktisk omgir oss med hele tiden, som et surr av dagene som kommer og går. Over dette får vi gitarer, basspill og strykere, og Hukkelbergs stemme – hun benytter seg av et bredt spekter, fra pen sang og jazzete eleganse til eksorsisme-aktig hvesing. Øyeblikkene av skjønnhet og melodi kommer når man minst venter dem, og står i kontrast til den uforutsigbare og lunefulle understrømmen som går gjennom platen, drevet frem av dyktige musikere som Ivar Grydeland og Kåre Vestrheim. En annen gjest som må nevnes er 88 år gamle Erik Vister, som synger platens eneste norskspråklige spor i duett med Hukkelberg. En medrivende epilog om åndelighet og måtehold: " Tusen ting kan ei byttes ut med det enkle, hvorfor skal jeg ønske meg mer enn nok?"
Og kanskje speiler Hukkelbergs bruk av dagligdagse tingester i musikken et resirkuleringsmotiv – ikke først og fremst miljøpolitisk, men som for å holde i live gamle minner, assosiasjoner og tankestrømmer i møte med det nye og ukjente. I brytningen mellom disse faste holdepunktene og utprøvende eksperimenter ligger i alle fall den store styrken på "Featherbrain".
Hanne Hukkelberg spiller på Kvarteret lørdag 25. februar.