De svenske søstrene Klara og Johanna Søderberg, alias FirstAid Kit, fylte Kvarteret til siste plass torsdag kveld. Med sine vakrevokalharmonier og myke folkcountry har de vunnet anmeldernes hjerter, og ertydelig også i ferd med å legge publikum for sine føtter.
Nå skal en heller ikke se bort fra den berømmeligeSkavlan-effekten. For etter at søstrene opptrådte i fjernsynsprogrammet forrigefredag ble billettene utsolgt på et blunk, og det spørs om ikke neste besøk heri byen vil finne sted på en større scene enn Kvarteret med plass til 400. Søstrene Søderberg må sies å ha fått inn musikken medmorsmelken. Pappa Benkt Svennson, som for øvrig også var lydtekniker dennekvelden, var på 80-tallet gitarist i det populære svenske bandet Lolita Pop. Ogjentene behersker også instrumentene sine til fingerspissene. Johanna står fortangentene, mens Klara tar seg av kassegitaren. Førstnevnte hadde hattproblemer med stemmen i det siste, og konserten i Teglverket var den første pået par uker der hun kunne delta vokalt på en fullverdig måte.
Nå er det likevel den yngste Klara, som for det meste erforsanger. Med seg har de også en trommis, og lydbildet er både variert ogatskillig mer kraftfullt enn den beskjedne instrumenteringen kunne tilsi. Såhar da også duoen turnert heftig verden rundt de siste årene til tross for debare er 19 og 21 år gamle.
Det begynte sterkt med «This Old Believer» fra det nyealbumet som kom ut for noen uker siden, og fortsatte like bra. Ikke minst denvakre balladen «Emmylou», som er duoens hengivne hyllest til sine røtter i formEmmylou Harris, Gram Parsons, June Carter og Johnny Cash, er en vordendeklassiker.
Men så begynte det å dabbe av litt. Riktignok har duoen tokritikerroste album bak seg, men alt låtmaterialet holder ikke samme høye nivå.I hvert fall ikke som konsertstoff, og publikum var begynt å miste litt avinteressen.
Men så gjør søstrene et lite genialt trekk. De forlatermikrofonene og synger «Ghost Town» uten sanganlegg og med bare en kassegitarsom komp. Foran 400 mennesker i en sal som overhode ikke er beregnet for slikeutskeielser.
Og publikum skjerpet seg og var lydhøre og stille som mus. Tilog med helt bakerst i salen bar stemmene uten problemer, og det ble noenmagiske øyeblikk. De fortalte at den første gang de gjorde dette, var på sittførste bergensbesøk på Kvarteret for to år siden. Men den gang var oppmøtetheller labert, og den helakustiske fremførelsen av låten var høyst ufrivilligog skyldtes at lydanlegget i Teglverket tok seg en uventet pause.
Derfra var det ren paradegang, og kontakten med salen var igjenhundre prosent. Mot slutten svinger det virkelig og da de avslutter medtittellåten fra det nye albumet «The Lion’s Roar» er det med det lange håretsvingende i lett 90-talls thrashmetalstil.
Det var en relativt kort konsert på knappe timen. Men enmaktoppvisning i ren og skjær musikalitet fra to søstre som kan komme langt imusikkverdenen.