Bergen, jenter og fremadstormende var fellesnevneren for fredagens konsert i Hulen. Både Vilde Tuv og Anja Elena Viken er stolte av bergensdialekten sin og vet å bruke den. Her knotes det ikke, men fortsettes trygt i sporene som John Olav Nilsen, Lars Vaular, Razika og Fjorden Baby har tråkket før dem. Et renheklet gatespråk med ord og uttrykk som den gjennomsnittlige hovedstadsbeboer ikke forstår bæret av.
Vilde Tuv er ingen nybegynner i gamet. Hun spiller i Bergen Beach Band og har soloopptredener bak seg. Selv om en ikke fikk inntrykk av det sett på bakgrunn av fredagens sceneopptreden. Melodiøs visesang av det smårølpete og skranglete slaget med både fuzz og basstromme. Nervøst og til tider småsurt, (men absolutt sjarmerende). Underfundige tekster på morsmålet med mellommenneskelige relasjoner som gjennomgangstema. Foreløpig er likevel den kommersielle appellen heller begrenset. Dertil er det hele for kompromissløst og ujevnt.
Anja Elena Viken har på kort tid blitt et av de mest omtalte nye rockenavn fra Bergen. Til tross for at det bare er tre-fire måneder siden hun som totalt ukjent la ut sin første låt på NRK-Urørt, har hun allerede rukket å få seg managment, band og spillejobb på Bylarm.
Live-opptredener har det derimot vært mindre av. Fredagens spillejobb i Hulen var den første skikkelige i så måte. Med bare fire låter på repertoaret, hvorav to nye, var konserten noe kort til å få et skikkelig inntrykk. Sangene var imidlertid av høy kvalitet, og om hun kommer opp med flere som er like bra, burde suksessen være sikret.
Musikalsk låt det atskillig snillere på scenen enn jeg hadde forventet på bakgrunn av låtene på NRK-Urørt. Riktignok er tekstene av det punkete og sinte slaget, men instrumentering og sang er melodiøst og poppete. Og allsangfaktoren er absolutt til stede. Selv om tekstene er ordrike, vil jeg anta at det ikke er lenge før publikum kan dem på rams.
Første halvpart av konserten gjorde hun sittende bak el-pianoet, men konsentrerte seg om det vokale på de to siste låtene. Og stemmeprakten er det så visst ingenting å utsette på. Bandet hun hadde i ryggen med gitar, bass og trommer låt helt greit, men Anja Elena er absolutt også i stand til å klare seg alene på scenen med bare tangenter.
Det ble selvfølgelig både «Klæssar deg ned» og «Gatekredibilitet», men også en låt som både i tekst og stemning kunne minne om Lou Reeds «Perfect Day». Kanskje kommer det store gjennombruddet på Bylarm om halvannen uke. For at det kommer, etterlot fredagens konsert ingen tvil om.