Jeg hadde nesten glemt Morten Abel. Det var gått så mange år siden han danset rundt som dandy popkonge, fylte kanalene med hits og solgte plater i sekssifrede antall, og egenhendig fikk pop fra Stavanger til å virke som trønderrockens urbane, moderne motpol.
Jeg ble minnet på dette igjen, da han fikk Spellemannsprisens hederspris i år, selvsagt vel fortjent, og provoserende kun for dem som fryktet prisen mest var et velregissert ledd i promoteringen av hans herværende comeback. Så utenkelig var jo ikke det — vi vet mannen liker å ha kontroll, vi har sett hvordan suksessen ikke kom av fengende hits alene, men av profesjonalitet, gjennombarket showmanship, en teft for hva som måtte til for å henge med og fremstå som en er i forkant.
Det fantes gode grunner for å glemme Morten Abel, for at Abel selv ønsket seg ut av rampelyset. Etter det forrige albumet, «Some of Us Will Make It» fra 2006, sto han igjen avkledd som artist. Han var ikke mer enn vår lokale showmann, uten realistiske muligheter for internasjonal suksess, uten hits som kunne klatre på listene, med en engelsk som ikke løftet ham ut av landet, men dro han ned i det provinsielle.
Abel tok konsekvensen. Ti år senere er han tilbake. «I fullt alvor» er en gjenoppstandelse vi knapt har hørt maken til fra en norsk artist. De norske tekstene slipper oss nærmere, han tar større risiko. De norske ordene åpner opp stemmen hans, avdekker flere emosjonelle lag. Alle sangene er kanskje ikke like vellykkede komposisjoner, men budskap og fremførelse har spenninger i seg som gjør at vi lytter.
Først og fremst hører vi en ny, norsk sangskriver. Abel er en stemme vi trenger, en voksen mann som kan forstå og fortvile over kjærligheten, uten at det lyder dumt. En femtiåring som aldri blir slesk eller nedlatende når han omtaler det annet kjønn.
Sangene kan grovt deles i to: De kjappe, lettbente melodiene har tekster som er underholdende observasjoner, som «Annabelle» (om dragningen mot damen bak disken), «Frøken Vil Ikke» (om fest og flyktige forhold) og «Nancy og du» (om han som aldri fikk fridd). De mer langsomme, rolige sangene har tekster som filosoferer over kjærligheten. De første vekker oppmerksomheten (og blir spilt på radio). De siste er de som holder albumet sammen, i et låtforløp som beskriver voksen tvil og tro på parforhold:
«Voldsomt uver» beskriver kjærlighetens øyeblikk og valget som må tas: «Og dette, vil det vare evig/Eller e det allerede forbi/Og e den andre hånda di ledig/Eller vil du helst at begge skal vera fri?». «Alle disse dagene» skuer tilbake til et slikt øyeblikk og muligheten som forsvant.
I «I fullt alvor» har forholdet vart lenge, og kanskje finnes det andre? «Sett mitt hjerte i brann/gje meg ungdom/Gje meg aldri fred». I «Nasjonalen» åpnes det for å finne sammen igjen. Og «Dans med meg» er en naturlig avslutningssang der en forsones over det som er: «Så e det vanligt og alminnelig/Prøve bare å holde spenningen oppe/Kjedelig, det e det aldri/Men selvsagt kan alt bli bedre».
De poppigste sangene har slike rytmiske vers vi kjenner fra Abel fra før. De roligere sangene bygger på en engelsk poptradisjon fra for eksempel Elvis Costello, men lyder også påvirket av Odd Norstogas nærvær som produsent. Her og der savnes et sprekere refreng eller en mer markant melodi. Men først og fremst er dette en plate som setter Abel fri fra hitjaget og tegner ham en fremtid som en betydningsfull formidler.
Hederspriser gis gjerne til artister som nærmer seg slutten av karrieren. Sånn sett markerer hedersprisen en slutt for Morten Abel. Denne platen markerer en start på Morten Abels nye karriere. Kanskje ender historien med at han blir førstemann som får hedersprisen to ganger?