Karin Park er noe så uvanlig innen norsk popbransje som en artist som blåser en lang marsj i alt som heter besøkelsestid. Enten det er som kommersiell soloartist, krevende Melodi Grand Prix-bidragsyter eller som iskald frontfigur i et pønkete elektrobillyband: Karin Park har gang på gang brast inn fra sidelinjen, overrasket alle rundt seg, og forsvunnet nesten sporløst igjen før noen forsto hva det var som egentlig traff dem.
Men minst hvert tredje år får vi en påminnelse — som regel i form av et utspekulert og fascinerende album - om at Park er en av norsk popmusikks mest interessante låtskrivere siden Morten Abel.
Sammenlignet med «Highwire Poetry» (2012) er «Apocalypse Pop» er svært tilgjengelig utgivelse. Mens forgjengeren gjorde det meste vanskelig for både seg selv og lytteren, stryker «Apocalypse Pop» lytteren med hårene. På overflaten, i det minste. Park har nemlig funnet rom for en ny type mørke og en annerledes form for motstand denne gangen. Det viser seg å være et smart trekk.
«Apocalypse Pop« beveger seg uanstrengt mellom det kraftfulle, suggererende og det florlette, nesten uangripelige. Til tross for at Park har en tydelig retning for albumet, er mange av stemningene likevel tvetydige nok til at man kan lese dem på vidt forskjellige vis.
Park har alltid hatt en uanstrengt, markant vokal, men nå kontrollerer hun den bedre enn noensinne. Gjennom hele albumet eksperimenterer Park med kombinasjoner av det varme, analoge og det kalde, digitale. Disse kontrastene gjør lydbildet ekstra dynamisk og levende, og understreker arven fra den gotiske elektropoptradisjonen så vel som at det feirer det tilgjengelige og umiddelbare, og står godt til albumets tema. Men i en popverden som over lengre tid har vært tilnærmet besatt av det mørke, kan «Apocalypse Pop» innimellom likevel fremstå som en smule tam.
Sett under ett kunne albumet tjent på litt strammere regi. Noen låter, som «Hard Liquor Man» og «Shake With The Devil», gjør riktignok albumet som helhet mer interessant, men føles mest av alt som uforløste skisser som bare antyder hva som kunne ha vært. På tekstsiden blir Park også tidvis noe forutsigbar, men hun leverer med så mye innlevelse at det kan stå sin prøve. Og noen ganger, når hun unngår de mest åpenbare fellene og heller våger å være ubehagelig direkte, treffer hun en uvant nerve.
Karin Park er tilbake, med et mer fullendt uttrykk enn noensinne før. Hun er fremdeles ikke enkel å ha med å gjøre, men «Apocalypse Pop» gjør alt den kan for å gi lytteren lyst på mer. Og det fungerer. La oss krysse fingrene for at hun ikke forsvinner igjen med det første.