«I was so much older then, I'm younger than that now» sang Bob Dylan på sitt fjerde album i 1964. Han var lei av protestsanger-båsen og skulle snart vise at han hadde råere, friere og mer ungdommelig musikk i seg.
Kanskje ligger det en lignende tanke bak tittelen på Jonas Alaskas tredje album. Etter to album dominert av folkaktig gitarklimpring, har i alle fall Alaska også tilegnet seg et råere, friere og mer ungdommelig uttrykk. Det høres nesten ut som han har fått fuzzpedal og noen Weezer-plater til jul.
Resultatet er en varm, energisk rockeplate. Mens Alaska tidligere kunne høres ut som en soloartist med høflig backingkomp, fronter han nå et tett og tøft band, med storebror Thomas Aslaksen på trommer og kjæresten Billie Van på kor. Låter som «Summer», «Astronomy» og «Paper Plane» er uhøytidelig indiepop som spretter omkring uten å skrangle.
Alaskas melodisans utfolder seg friskt (han har alltid minnet mer om Paul Simon enn Dylan), mens arrangementene utviser både oppfinnsom variasjon og stram minimalisme. Alaska og produsent Erlend Mokkelbost har heldigvis ikke latt seg friste til å tråkke på fuzzpedalen gjennom hele platen.
På andre spor settes tempoet ned, mens den emosjonelle intensiteten skrus opp. Alaska klarer seg fremdeles bra alene med en kassegitar («My Heart Was Leaving Me«), selv om det er mer spennende med slepende rockere som «Animal» og «Becky».
Den nye, lekne stilen kler Alaska godt, særlig når musikken trekker mer i retning Phoenix enn Eels. Samtidig holdes låter og vokal noe tilbake av et veslevoksent, beregnende preg det kan være verdt å riste av seg. Er det ikke det ungdommen handler om, å riste verden av seg mens man kan?