Da Haddy Njie platedebuterte med «White Lies» i 2005, var mottakelsen entydig positiv. «En av de flotteste tilvekstene på den norske musikkscenen på svært lenge», skrev BT. «Originalt, inntrengende og blåstemt, en historieforteller i beste singer/songwritertradisjon», skrev Dagbladet. « (…) et modig album og en røff og uttrykksfull stemme som utfordrer lytteren», mente VG.
Senere er det kommet to album til, og Haddy har i tillegg både vært programleder på TV, forfatter og skribent for avis og teater. Nå kommer altså «Nattblomst». Her synger hun på norsk, borte er den tøffe musikalske stilen. Akkompagnementet er mykere, tekstene mer personlige, nokså mørke flere av dem, forresten. Haddy har rett og slett gitt ut en viseplate. Det er overraskende. Og det er dristig. Formatet er nakent, avslørende, nådeløst. Slik er det for sangeren Haddy. Slik er det også for tekstforfatteren Haddy. Slik er det for komponisten Haddy. Slik er det for musikerne og produsenten. Spørsmålet er hvor godt det fungerer.
For det første: Haddy har en stemme som svært få, om noen, norske vokalister matcher. Samtidig har hun vanligvis unndratt seg en klar sjangerdefinisjon. Mye soul, mye singer-songwriter, blues, jazz. Haddy har vært alt dette og mer til. Litt Joan Armatrading, litt Marianne Faithfull. Rå og ru, varm og uttrykksfull, både sterk og sår. Dessuten har hun en intens tilstedeværelse som liveartist.
Nå har hun altså kastet seg ut i viselandskapet. Det hviler en kontinental stemning over «Nattblomst», et hint av chanson-tradisjonen og kabaret. Sangeren Haddy har mer enn nok å fare med. Særlig fascinerende er «Prins» og «Over Oslo» i så måte. Og gjennom hele albumet bærer Haddys karakteristiske stemme det hun har å meddele.
Hvordan går det så når låtskriveren Haddy kler av seg rustningen som engelske tekster er for mang en norsk artist? Jo, det går i grunnen aldeles utmerket. Haddy trenger ikke å ty til klisjeer eller plattheter. Hun synger ut indre nød, lengsel, desperasjon, kjærlighet og undring.
«Nattblomst» er fortellinger og stemninger, bilder av storbyliv, presist og modig formidlet i et språk som er både rikt og meningsbærende. Og midt i alt det mørke finnes gjerne en stripe av lys: «For når du lyver så vakkert for meg, trenger jeg ikke sannhet eller svar», heter det i «Sammen hjem». På den annen side: «Vi som er født i det mørkeste hjørnet vet at helvete ikke er varmt» synger hun i «Vintersang». Haddy holder seg til en fortellende visetradisjon. Hennes viser er ikke for allsang i lystig lag. Her er heller tekster til ettertanke og refleksjon, til å grunne over.
Så hvorfor griper man seg i å savne den «gamle» Haddy. Det er like greit å innrømme at det kan handle om musikalske fordommer. Når akkompagnementet er sparsommelig fungerer «Nattblomst» utmerket. Men det blir verre når Haddys sterke tekster og inderlige sang blir svøpt inn en dundyne av smektende strykere, lysskimrende klokkespill og annen vellyd.
Haddys samarbeidspartner gjennom ti år, gitarist Ørnulf Snortheim, har produsert platen. Resultatet er litt gammelmodig, filmmusikkaktig på flere av sangene. Det er definitivt vakkert, velspilt og i og for seg behagelig å lytte til. Melodiene er også fine. Men helheten rakner rett som det er når arrangementene svulmer opp så de nesten begraver gripende og hudløse tekster i musikalsk tyll.
Det finnes unntak. «Kjærlighetsbrev» klarer denne balansen. For å sitere en strofe: «Jeg trodde at den som sang fra hjertet alltid sang reint». Det er fristende å tolke denne metaforen bokstavelig. Haddys sanger kommer fra hjertet, mørkt, sårt og veldig rent ...