Tor Endresen fikser det meste. Både julekonserter og Melodi Grand Prix. Tar han på seg runde briller og en dongerijakke klarer han til og med å fremstå som en troverdig utgave av John Lennon, slik han gjorde på Ricks torsdag kveld. En solid musikalsk historielekse som med ord, toner og litt humor ga et innblikk i livet til Beatles-idolet fra 60 og 70-tallet..
Forestillingen bygger på den engelske skuespilleren John Waters’ «Looking Through A Glass Onion», et show som har vært fremført over hele verden de siste 20 årene. En fortelling om John Lennons liv og musikk fremført som en monolog av Lennon selv. Men dette er ingen kopi av den engelske utgaven. Den musikalske grunnstammen er riktignok beholdt, men mange av låtene er også byttet ut. Teksten er oversatt og delvis nyskrevet av Tore Nysæther som også har regien. Den engelske utgaven fremføres bare med gitar og tangenter, mens Tor Endresen har et fire manns band i ryggen.
Det starter og slutter med Mark David Chapmans fem skudd som tok livet av John Lennon en desemberkveld i New York i 1980. I løpet av to timer forteller så Lennon om sitt liv. Om barndommen i Liverpool, tiden med The Beatles og de kaotiske årene som soloartist i New York.
Historien blir fortalt med et bergensk gatespråk. Det er det eneste som ville fungert for Tor Endresen, men gjør likevel at det ikke alltid stemmer hundre prosent. For det skal innrømmes at man aldri helt kommer under huden på hovedpersonen. Noe som også er en nesten uoverkommelig oppgave i en to timer lang forestilling der mye av stoffet utgjøres av det musikalske.
I all hovedsak er monologen bygget på intervjuer og Lennons eget skriftlige materiale. Men her må også være en del som er omformet for å passe inn i settingen. Uttrykk som bamseklubben på Playa Del Ingles er vel tvilsomt om kommer fra Lennon selv. Da Endresen nevner Lennons elskerinne May Pang, og trommis Nyheim utbryter «Meir peng?» får han selvfølgelig publikum til å le. Men det har lite med Lennon å gjøre. Slike kjipe morsomheter er det heldigvis få av. Da fungerer det atskillig bedre når det første verset på Beatleslåten «Girl» fremføres med indisk dialekt som en parodi på guruen Maharishi Yogi som Beatlesmedlemmene var opptatt av i en kort periode.
Det musikalske er det derimot lite å utsette på. Tor Endresen klarer faktisk til tider å høres ut som Lennon selv med sin spesielle og lett nasale stemme, og her skurrer det aldri. Verken på gammelrocklåtene, Beatles eller stoffet fra soloalbumene. Totalt inneholder kvelden mer enn 30 sanger – en lett blanding fra hele Lennons produksjon. Ikke alle fremføres i sin helhet, men riktig bra låter det uten unntak.
Det hjelper selvsagt at de fire musikerne har fått Beatles inn med morsmelken. Ofte er de ganske tro mot originalen som under «Lucy In The Sky With Diamonds». Men også når de leverer mer frie tolkninger som «Working Class Hero», blir det hundre prosent riktig. Til og med det å flette den første Beatles-singelen «Love Me Do» midt inne i en versjon av Lennons «Crippled Inside» er helt som det skal være. Bandet bestående av Daniel Birkeland på gitar, Kai Taule på bass, Dag Øivind Rebnord bak tangentene og trommis Helge Nyheim klarer virkelig å gjenskape både Beatles og Lennon på en måte som det står respekt av.
Som musikalsk forestilling lykkes «Lennon» hundre prosent. Som historielekse er den derimot ikke helt uten små svakheter. Likevel så bra at Tor Endresen allerede nå burde søke skoleverket om få fremført forestillingen som pensum for den oppvoksende generasjon.
EINAR ENGELSTAD