Spenstig artikulasjon og presisjon til fingerspissene skapte en gnistrende versjon av Prokofjevs klassiske symfoni og satte an tonen i ukens torsdagskonsert. Gavotten i tredje sats hadde et herlig, ironisk «skjemt i blikket» mot denne gamle, franske dansesatsens litt tunge, klossete karakter, og vi fikk en musikalsk forrett som ga mersmak.
Denne konserten tok orkestret inn i en ny tidsalder, da det var første gang man også kunne høre konserten gjennom «live streaming» på nett!
Olav Bergs konsert for bratsj og orkester fremsto som et sympatisk verk. Det var en førstegangsfremførelse skrevet til orkesterets egen solobratsjist, Ilze Klava. Hun fremviste en klangrikdom i instrumentet som komponisten forståelig nok hadde latt seg inspirere av.
Det var tydelig at Klava hadde trengt dypt inn i verket og gjorde absolutt maksimalt ut av solostemmen. Balansen mellom solist og orkester var gjennomgående god, noe som både kan krediteres Bergs finvevede orkestrering og et lydhørt samspill på scenen.
Berg gir liv til den klassiske solokonserten — duellen mellom solist og orkester - men lar den gjenfødes i en konsentrert form, så langt unna de lange romantiske konsertene som det er mulig komme. Dette likte jeg. Det skapte form og sammenheng mellom ideene. Verket inneholdt også en spennende klaverstemme som foldet seg ut i dialog med perkusjonsgruppen. Berg skaper både retning og utvikling gjennom dynamiske og rytmiske fortetninger, og resultatet er et verk som jeg håper og tror vil bli hyppig spilt av flere bratsjister i vårt århundre.
Tsjajkovskij sprengte konstruksjonen for den klassiske symfonien da han i 1888 skrev sin femte symfoni i en syklisk form der temaene fra første sats vender tilbake.
Denne symfonien bretter ut sitt narrative paradigme fra tragedie til seier, og det var i dette verket vi fikk oppleve Litton og Bergen Filharmoniske Orkester på sitt aller beste. Det er tydelig at de lenge har vært drillet i det kraftfulle, romantiske repertoaret, for dette var et spill preget av totalt overskudd. Kanskje var vi også vitne til noe så unikt som full kjemi mellom musikk, dirigent og orkester?
Den vanskelige, men vakre hornsoloen i andresatsen ble mesterlig fremført av Ilene Chanon. I siste sats fikk messinggruppen virkelig vist hva de er gode for, og dirigent Andrew Litton ba dem innstendig om ikke holde noe tilbake. Når Tsjajkovskij repeterer det sørgemarsjaktige molltemaet fra første sats i dur i siste sats, og i tillegg legger på en triumferende karakter, er det på grensen til kitsch. Men det virker - fordi musikerne tror på det - og de gir alt.
Orkesteret spruter av barnlig spilleglede, og vi ble smittet av en gjensidig kjærlighet til musikken fra det som fremstår som et samspilt, førsteklasses orkester.