SKAL EN ARTIST først vente fjorten år med å gi ut neste album, er det selvsagt en styrke å komme med noe som får det forrige til å høres litt utdatert ut. Når den forrige platen var milepælen «Voodoo» — albumet der D’Angelo revitaliserte soulmusikken som en utfordrende, utforskende sjanger - sier det egentlig alt om hvilken triumf «Black Messiah» er: Her er alt en noen gang kan ønske seg av funky soul, med både sterke historiske røtter og et uttrykk av i dag.
DET HØRES trolig like på hogget og tidsriktig ut som «There’s A Riot Goin’ On» gjorde i 1971, som «Sign O’ The Times» gjorde i 1987, og som George Clintons eskapader gjorde store deler av syttitallet. Disse referansene er ikke tilfeldige. D’Angelo sveiper innom det meste, fra djangjo-jazz og philly-soul til p-funk og hiphop, i en psykedelisk r&b-helhet som holdes sammen av en fantastisk fingerspissfølsom rytmeseksjon.
DET ER ET mørkere uttrykk her enn på forgjengeren, representert i mer kaotiske mikser og en vokal som er mer diffus, mer tilbakeholden. Det står godt til den politiske undertonen til platen, hvis utgivelse er fremskyndet for å være en kommentar/støtte til urolighetene i Ferguson og andre steder der folk står opp og uttrykker behov for endring. Å lytte til «Black Messiah» er å hengi seg til et overflødighetshorn av musikalske goder, så fengende, så uventet, så detaljrikt, av en artist som samtidig greier å lyde naturlig inntil det henslengte. Det er en albumopplevelse, der ingen enkeltspor fremstår som åpenbare hiter, men der refrenger og passasjer fester seg etter hvert.