Kygo, eller Kyrre Gørvell-Dahll somhan egentlig heter, har fått en karriere som er symptomatisk for hvordan dennye musikkbransjen fungerer. Uten manager, auditioner eller å selv ha aktivtoppsøkt bransjepampene, har 23-åringen sluppet løs musikken sin på en helverden som har tatt imot med åpne armer.
Gjennom nettsteder som YouTube ogSoundCloud har den ene remiksen etter den andre spredt seg over heleinternettet, og Kygo har på rekordtid – under ett år – gått fra gutterommethjemme i Fana til scener over hele verden. Etter bejublede opptredener i USA ogrundt i Europa, er endelig tiden kommet for hjembyen Bergen.
Det begynner på godt, dramatisk vis. Endigitalklokke teller ned de siste fem minuttene, akkompagnert av stadig merintens perkusjon, før Kygo står på scenen. Ed Sheeran-låten «I See Fire» pumpergjennom lokalet, mens en herlig naivistisk Kygo-logo pulserer på storskjermen ibakgrunnen.
Selv står Kygo i mørket; dette handler ikke om ham, men ommusikken. Først etter noen låter kommer han frem i lyset: «Er det noe liv,Bergen? Det er veldig deilig å komme hjem og å spille for dere», sier han oghenvender seg til publikum, som jubler tilbake.
Umiddelbarter det ikke mye som gjør at Kygo skiller seg ut i mengden av «tropiskelektronika»-artister. Arrangementene er nette og smarte med mye luft, somsmaker av palmesus og sydlig frukt, temaene er enkle og gjenkjennelige. MenKygo har ett stort fortrinn, nemlig noen usedvanlig slående melodilinjer ogprodusentevner i verdensklasse. Kygos melodilinjer er uhyre enkle og byr på fåoverraskelser, men bikker likevel aldri over i det hyperkommersielle som ellerskjennetegner sjangeren.
I stedet har de ofte en melankolsk sårhet ved seg, somom de hyller fjorårets sommer og ikke øyeblikkets ekstase. Med en slik ekstradimensjon får Kygos musikk et liv også når kvikksølvet kryper undersommertemperaturer. Produksjonene vitner også om en musikalsk modenhet av desjeldne; Kygo våger å kle av låtene sine slik at alle kan se dem for det de er,når han løfter frem bærende elementer fra originalene og bygger resten avarrangementet rundt dem. De små endringene han gjør understreker originalenessæregenheter, samtidig som det låter umiskjennelig «kygosk». Vi snakker trossalt om produsenten som klarte å få Marvin Gayes «Sexual Healing» til å låteraffinert og elegant.
Kygos popularitet skyldes enkeltlåter somremiksene av blant annet Coldplays «Midnight». Derfor er det kanskje ikke sårart at publikum ikke responderer like godt på alt materialet. Den bakerstehalvdelen av publikum har ofte mer enn nok med å snakke, kjøpe øl samt å lekemed mobiltelefonene sine, men når Kygo trekker frem Lana Del Reys «West Coast»eller Ed Sheeran/Passengers «No Diggity/Thrift Shop»-mashup, blir selv debakerste publikummerne revet med av stemningen.
Den siste tredjedelen avkonserten er definitivt den beste. Kygo selv kommer seg litt opp i høyden ogfår publikum med seg, men det er åpenbart at han trives best bak miksepulten. Peri dag er ikke Kygo særlig til entertainer; den beskjedne og nesten innadvendtestilen hans står i kontrast til det voldsomme lys— og videoshowet rundt ham.Det er for så vidt forståelig i og med at han ennå er svært fersk ikonsertsammenheng - og det er strengt tatt urimelig å forvente at han skal gåvillbassen Steve Aoki i næringen og kaste kake på publikummet sitt - men dendempede scenepersonligheten skaper en ørliten brist i forestillingen.
Dovregubbens hall er et vanskelig lokale å spillei. På de mest basstunge partiene rister det så voldsomt i betongen atbrumlingen i vegger og tak overdøver de lekre detaljene i Kygos remikser.Publikum lar seg ikke bry av det når Seinabo Seys «Younger» endelig pumper utav høytalerne, og med den nye originallåten «Firestone» har Kygo publikum i sinhule hånd. Sammen med vokalist Conrad setter han inn toppgiret, og gir publikumakkurat den festen mange hadde kommet for.
Detmerkes at Kygo ikke har så veldig lang fartstid som entertainer, og tidvis kanman savne en større tilstedeværelse fra artisten selv, der han står i mørketomkranset av sine egne logoer. Kommunikasjonen med publikum holdes på etminimum, og det er lite som vitner om særlig interaksjon mellom artist ogpublikum. Men Kygo er fremdeles i starten av karrieren, og har skapt engjennomført og overbevisende produksjon. Det blir spennende å se hvor langt hankan og vil ta det herfra.
Enig eller uenig i dommen? Diskuter under!