Det er ingen tvil i verden om at Nicki Minaj for alvor har inntatt eliten innen hiphop og R & B, på lik linje med «kollega» Drake. De er den nye annengenerasjons Jay-Z og Beyoncé. Til tross for å klatret både høyt og raskt har karrieren hennes først og fremst dreid seg om hits, ikke de solide albumene. Etter to plater som strengt tatt har vasset i overproduksjon og stilmessig usikkerhet som på ingen måte reflekterer hennes bilde av seg selv, er det på tide å ordne opp i sakene. «The Pinkprint» skal gjøre nettopp det.
Navnet er et spill på Jay-Zs «The Blueprint» men fellesnevnerne er ikke mange, bortsett fra at albumet for første gang tillater Minaj å rette all sin oppmerksomhet mot hiphop og bort fra sukkerspinnaktig kliss. Lyden av Nicki Minaj er denne gang gjennomgående selvsikker, en ledende stemme som hele veien styrer spillet på tross av en hinsides imponerende rekke gjesteartister som Jeremih, Drake, Jessie Ware og Arianna Grande. Disse er bare brikker i et spill som har ett formål; å få henne til å skinne enda sterkere.
Singlene «Only» (med Drake, Lil Wayne og Chris Brown) og «Anaconda» er valgt med god grunn — de viser Minaj fra hennes beste side, utstyrt med ord som sitter som skudd. Låtene mellom de store begivenhetene på platen er også verdt din oppmerksomhet. «Favorite» med Jeremih er underspilt, men gjennomsyret av hans karakteristiske lyd. «The Crying Game» smelter sammen Jessie Wares sårbarhet og Minajs rå oppriktighet. «Pills N Potion» er en stadionaktig powerlåt det er lett å bite på.
«The Pinkprint» er mangefaset og interessant, men samtidig syndig og oppriktig avhengighetsskapende.