Med Darren Aronofskys «Noah» og Ridley Scotts «Exodus: Gods and Kings» har 2014 brakt med seg to monumentale tolkninger av historier fra Det gamle testamente.
Mens Aronofsky preket både dommedag og nådens evangelium, lar Scott det løpe en tråd av samtidsrelevans gjennom filmen, tvunnet av sentrale spørsmål rundt tro, identitet og frigjøring.
Det hovedpersonene har felles, er en gjennomgående menneskelighet og en ikke alltid like velsignet nærkontakt med Gud.
Mange ble provosert av lett eksentriske «Noah». Noen vil bli det av «Exodus» også. Filmen forkynner ikke. Scott og manusforfatterne tar noen dristige valg og utelater sentrale elementer.
Vi ser ingen dans rundt gullkalven, ingen knusing av steintavlene.
Gud viser seg for Moses i skikkelsen av et sendebud, Malak (Isaac Andrews), en guttunge hvis nådeløshet kontrasterer hans engleaktige oppsyn. Samtidig oppfordrer han til egen tenkning. Og når steintavlene overgis Moses, skjer det i en scene tatt ned til intimt samspill mellom det menneskeskapte og det gudegitte.
Irritasjonen traff meg da jeg hørte språkføringen til faraoene Seti (John Turturro) og Ramses (Joel Edgerton), for så vidt også Moses (Christian Bale). Men den forsvant etter hvert som spillet deres dro meg inn i handling og konflikter. Som veik, maktsyk og stormannsgal farao er Edgerton formidabel. Bale gjør Moses til en rettskaffen mann hvis sindighet utfordres av uretten han ser.
Også den søndagsskolevennlige forhistorien med baby Moses i sivkurven hoppes det over. Vi møter ham som voksen, sidestilt, men ikke arveberettiget stebror av Ramses, uvitende — enn så lenge - om at han er israelitt. Det både nære og rivaliserende forholdet mellom brødrene er et emosjonelt motiv gjennom hele filmen. (Og får sin etterklang i sluttplakatens dedikasjon til Tony, Ridleys bror.)
Da Moses' bakgrunn blir kjent, forvises han fra faraoens palass. Ut av identitetskonflikten det medfører, parallelt med at gudetroen får større feste i ham, vokser han gradvis frem som frigjøringshelt for et slavefolk stadig hardere rammet av Ramses' skrekkregime.
Regimet har likhetstrekk med våre dagers ditto, undertrykkelsen og de kollektive avstraffelsene gir bilder som korresponderer med bilder vi stadig ser.
Som revolusjonær taktiker, for å mane til folkelig opprør, svarer Moses med noe man i moderne språkdrakt nok ville kalt terrorisme. Før Gud griper enda mer nådeløst inn, og sender sine landeplager over egypterne. Faraoens rådgivere setter landeplagene inn i en økologisk sammenheng. Det er litt til å fnise av, før jeg igjen lar meg overvelde.
Det er andre ting å fnyse eller fnise av i filmen også, avhengig av hvor man står, sjangermessig eller religiøst. Noen skikkelser får litt for lite plass. Kvinnene fungerer stort sett som dekor. Dataanimasjonen skinner litt for tydelig gjennom i scenene ved Rødehavet, men bare der.
Som bibelhistorisk inspirert sand og sandal-film, med ekko fra Cecil B. DeMilles «De 10 bud» fra 1956, er «Exodus» skreddersydd for kommersiell suksess blant et sekulært publikum. Som sådan byr filmen på action og svimlende øyeblikk så vel som refleksjon. Den presser ikke på oss noen konklusjon, tro eller overbevisning. Den forteller en fantastisk historie om en mann med en gedigen oppgave. Og den lar det stå åpent hva som skjer når israelittene kommer frem til «det lovede land».