Admiral P er den ubestridte kongen av norskspråklig, musikalsk godstemning, men veien dit har ikke vært enkel. Phillip Boardman, som han egentlig heter, stakk seg ut i norsk popflora med sin zambisk-norske dialekt og moderne tilnærming til reggaesjangeren. Men Admiral P krummet nakken og hamret ut slager etter slager, og seks år etter den første mikstapen er debutalbumet her.
«Kanskje folk kan relatere seg til det jeg synger og snakker om. Det er ikke kompliserte ting», uttalte artisten nylig til NRK på spørsmål om hvordan han hadde klart å slå igjennom.
Singelen «Snakke litt» solgte til platina 12 ganger, «Kallenavn» solgte enda mer og «Engel» er 2014s mest spilte norske låt på strømmetjenestene. Godstemning er god butikk, så det er ikke rart at «Selvtillit & tro» byr på mer av det samme. Det er albumets store styrke og unektelige svakhet.
Norsk reggae er ikke hverdagskost, men her på berget har vi likevel lang tradisjon for karibiske takter — man må bare vite hvor man skal lete. Mens bergensbandet The Aller Værste! spant sin unike nyveiv rundt hissig ska og inspirerte flere generasjoner av musikere etter dem, gjorde The Monroes ska-sjangeren til folkeeie ved å lene seg mot engelske Madness, og skrev seg inn i norsk pophistorie takket være fornøyelige melodilinjer og oppsiktsvekkende gode produksjoner.
Bodøbandet Irie Darlings/Manna slo an på Jamaica og høstet stor respekt for sitt autentiske uttrykk; Ras Nas har vært med på å bygge et pulserende reggaemiljø i hovedstaden; rapperen Joddski har åpnet norsk hiphop for karibiske rytmer; bergenske Razika slo igjennom med popfiksert «2 Tone», og stavangerbandet Rub A Dubs har levert en høykvalitets blanding av reggae og den beslektede sjangeren rocksteady siden 1996. Likevel er sjangeren for mange fremdeles ensbetydende med søvnig Bob Marley og Neil Diamond-låten «Red Red Wine». Dersom én plate har potensial til å rokke ved den oppfatningen, så er det «Selvtillit & tro».
Platen går hardt ut med tittelsporet, en blytung dancehall-banger for dansegulvet. «Hodet kaldt» byr på smart, solvarm reggae spekket med lekre detaljer, mens «Fy faen» viser ordsmeden Admiral P fra sin beste side.
Den første nedturen er «Hatere»: Både Admiral P og OnkelP går temmelig overflatisk til verks på tekstsiden, uten spissfindighetene som kunne hevet det til mer enn en tirade det går 13 på dusinet av. Heldigvis er «Skakke gi opp» og «Allergi» langt skarpere forsøk på det samme.
Admiral P lykkes svært godt i å oversette hitsnekringen sin til et helt album. Uttrykket er variert og likevel sammenhengende, med mange ulike farger og fasetter av de samme temaene.
Men «Selvtillit & tro» ville vært enda sterkere dersom Admiral P hadde gitt seg hen til sine mørkere sider, som her bare antydes. I stedet gjør Admiral P som Nico & Vinz tidligere i år og resirkulerer det tidstypiske mantraet om at enhver er sin egen lykkes smed, og at livet er for kort for negativitet. I og for seg fornuftige tanker, men som kunst kan det fort bli todimensjonalt og platt.
Men fordi Admiral P og bandet har stålkontroll på håndverket sitt, skal det godt gjøres å ikke la seg rive med likevel.