«Siste nytt fra Vestfronten» er utvilsomt en av de mest sympatiske av dette årets bøker om første verdenskrig. Det er hundre år siden krigen brøt ut, og mens Norge har feiret 1814, har Europa og Vesten for øvrig markert en større begivenhet.
Historikeren Synnøve Veinan Hellerud henter denne markeringen hit med en skildring av en reise hun har gjort langs Vestfronten, fra Nieuwpoort i Belgia til Pfetterhouse i Alsace — tysk i 1914, fransk i dag. Hvert av de korte kapitlene skildrer et sted og Helleruds møter med mennesker som på ulike vis er knyttet til minnene om krigen der: De driver museer, guider turister, bor der redslene har vokst til.
Forfatteren er en nysgjerrig, men beskjeden gjest og konfronterer ingen med deres tolkninger. I en talende situasjon hører hun et foredrag der en britisk militærhistoriker hevder at det likevel var mening og fornuft i slaget ved Somme, der mer enn en million mann ble drept eller såret. Hellerud tenker at hun må stille foredragsholderen et spørsmål, spørre om fornuften, men hun tier og hører på de andre.
Det er vanskelig ikke å identifisere seg med Helleruds kombinasjon av åpenhet og sjenanse i reisen gjennom den store krigens landskap. Samtidig griper jeg meg ofte i å ønske en mer pågående holdning, et fastere grep om stoffet, og først og fremst en mer kritisk og analytisk holdning til den erindringskulturen hun ikke bare møter, men som hun også selv tar del i med boken hun skriver.
Historiebruk , altså ettertidens måter å iscenesette fortiden på og dermed forme vår tids forestillinger om den, er et av historiefagets mest aktive felt for tiden. Helleruds bok er et typisk og lavmælt eksempel: Hun studerer ikke fortiden i seg selv, men går opp dens spor. Samtidig gir hun oss en mengde fortellinger og fakta om redslene for hundre år siden. Det som mangler, er et allment perspektiv på all denne historiebruken, på dens virkemidler, på hva som formidles og fortrenges, på hvilke politiske interesser som former minnet.
Når Helleruds temperament bryter gjennom, er det i forskrekkelse over krigen selv, over meningsløsheten i lidelsene og ledernes naive kynisme. Nåtiden ser hun mer stillferdig på, som når hun tidlig besøker IJzertor, et museum der krigshistorien knyttes til flamsk nasjonalisme: IJzertor er et sted der forestillinger om fortiden knyttes til kontroversielle mål for fremtiden. Hellerud legger ikke skjul på dette, men interesserer seg ikke egentlig for sammenhengen. Selv om det vitterlig har vært et samlingssted for flamske nynazister, konkluderer hun med at hun faktisk synes museet klarer å leve ganske godt opp til sin egen målformulering om toleranse og kulturelt mangfold.
Kan det virkelig være så enkelt? Hellerud slår blikket ned der hun burde sperre det opp. Men det er også tiltalende, på sitt vis: Hun lar oss tenke selv. Hadde hun gitt oss flere begreper og perspektiver å tenke med, ville boken blitt et skarpere bidrag til verdenskrigens ettertid.