Julealbumet er en krevende øvelse. Hvordan gjøre noe kreativt musikalsk over sanger som er spilt så mange ganger, uten å gripe til ekstremiteter som stenger en ute fra julestuene?
Beate S. Lech, ofte kjent som Beady Belle, forsøker å løse det med å ta utgangspunkt i et litt aparte samarbeid. På den ene siden Lech, hennes mørke røst og en jazztrio. På den andre, koret Skruk, under sedvanlig ledelse av Per Oddvar Hildre.
På papiret er dette en spennende sammensetning, særlig gitt at noen av våre vakreste julesanger dominerer listen av sanger.
Lechs sang har en fin balanse, volumet er hverdagslig, mens det er spor av høytid i fraseringen. Marius Reksjøs bass legger seg tett opptil, ettertenksomt jazzete, mens Andreas Ulvos tangenter antyder både kirkerom og klubbscene.
Disse tre musikalske elementene gir anslag av tolkninger som er både andektige og personlige. I møtet med Skruks lovsyngende tilnærming til sangene, dør dette anslaget hen. Alle korets tiår med tradisjonelle tolkninger velter over jazzimpulsene som en flodbølge og skyller dem med seg.
Trommeslager Andreas Bye forsøker det han kan å holde Lechs skute flytende med afrorytmer. Det bidrar bare til å gi musikken et enda mer gammeldags preg, sammenfallende med den estetikken Erik Hillestad og Kirkelig Kulturverksted vanligvis promoterer. Uttrykket blir således mindre personlig enn det kunne og burde ha vært.
Dermed ikke sagt at det ikke finnes vakker musikk på platen, og da gjerne med musikantene hver for seg, f.eks. når Lech drar i gang «Her kjem me Jesus» eller Skruk innleder «Det hev ei rose sprunge».
Men som musikalsk samarbeid bærer ikke dette deilige dadler.