At Tone Damli skal utgi juleplate faller nesten som et selvfølge for meg. Et klassisk tilfelle av kjendis som er kjent for å være kjent, og ikke fullt så mye for sin musikk, synger kjente og kjære julesanger med blandet hell.
Et visst salg er garantert, generert av vår evne til å akseptere det meste, så lenge det fremkaller en eller annen høytidsstemning og nostalgi. Og Damli smører tjukt på, med en utelukkende norskspråklig og eksentrisk smørbrødliste av låter — fra klassiske salmer som «Fager e jordi» (nytolkning av «Deilig er jorden«) til Anne Grete Preus’ «Når himmelen dette ned». Mer uvanlige valg er også å finne i form av en nytolkning av «Jon Blund».
Det er ikke motstand en nødvendigvis ønsker å møte på juleplater, men en form for særegenhet eller karisma må man likevel kunne forvente. Det er derfor irriterende å møte en temmelig uoriginal og blåøyd Damli utstyr med generiske, vokalanstrengende versjoner av låter som en allerede kan finne minst tre bedre versjoner av. Hvorfor gidde, når en ikke kan tilføye noe?
Samtidig vil jeg, som andre musikkskribenter har gjort, belønne Damli for å synge på dialekten sin. Blant annet fordi det i det minste gir henne en slags eierskap over musikken hun presenterer, det føles litt mer ekte, og mindre som et fremtvunget stunt.
Det er en relativt enkel juleplate dette, ingen voldsomme arrangementer, for det meste Damli og en steelgitar, og litt til. Og det er det beste med Damlis juleplate: Den tør å være beskjeden.