Gruppen Music for a While , med det bergenske multitalentet Tora Augestad i front, feirer tiårsjubileum. De utgir for anledningen litt av en forundringspakke.
«Canticles of winter» er en juleplate, jo visst. Men det er en juleplate av det sjeldne slaget der du aldri kan forutsi hva som venter rundt neste hjørne, for ikke å si neste takt. Ta for eksempel den første låten: Du hører noe som ligner på orgeltoner. Så begynner Tora Augestad å synge den gamle, engelske julesangen «In the Bleak Midwinter», bare akkompagnert av orgeltoner og paukeslag. Men så kommer det plutselig et merkelig mellomspill på klagende pedal-steelgitar. Og når Augestad fortsetter med sangen sin, blir hun akkompagnert av et blåseensemble som gir assosiasjoner i retning av Frelsesarmeen.
Om man ikke visste bedre, kunne man tro det var et stort orkester involvert i dette prosjektet. Men så er det altså bare Tora Augestad og hennes fire følgesvenner i Music for a While.
Stian Carstensens akkordion produserer orgeltonene. Det er også han som trakterer steelgitaren. Og på andre numre klarer han å få banjoen sin til å klinge som en lutt. Det store blåseensemblet består i virkeligheten av bare to musikere: Mathias Eick på trompet og Martin Taxt på tuba. I bakgrunnen sitter Pål Hausken og passer trommene og annet slagverk. Hele herligheten er innspilt i Rainbow Studios i Oslo og flott produsert av Jan Erik Kongshaug.
Det er bare ett enkelt instrumentalstykker på platen, en frisk, swingende sats fra en glemt fiolinsonate fra den italienske barokken. Resten er sanger, sanger som hører julen og vinteren til, men som i de fleste tilfellene er hentet utenfor de aller mest trafikkerte løypene.
Her er engelske Christmas carols og salmer av Grundtvig og Brorson. Bach er representert med «Wie soll ich dich empfangen» fra Juleoratoriet, Händel med «Will the sun forget to streak» fra Solomon-oratoriet, og platen slutter med «Now Winter comes slowly» fra The Fairy Queen av Purcell.
Tora Augestad synger de gamle sangene enkelt, nøkternt, med ørsmå forsiringer og uten snev av sentimentalitet.
Det er ikke snakk om aktualisering eller «modernisering», snarere om transformasjoner av et gammelt materiale, om å gjenopplive et eldre følelsesuttrykk, gjenskape det i et nåtidig formspråk — der det virker innlysende riktig at Mathias Eick legger sine lyriske jazzfraser innover salmer og arier, og at multikunstneren Stian Carstensen kommenterer Augestads sang med stadig nye, forunderlig vakre lydeffekter.