Det begynte med Amy Winehouse, akselererte med Adele og Ed Sheeran, fikk uventet støtte fra Jessie Ware og Katy B, og kulminerte med outsiderne Disclosure og Sam Smith.
Amerikanerne har begynt å lytte til britisk musikk igjen. Pendelen har svingt. I sommer sto briter for hele førti prosent av det amerikanske platesalget. Oppsiktsvekkende, eller som produsent Rodney «Darkchild» Jerkins (Michael Jackson, Beyoncé) sier i et intervju med The Guardian: «California er dødt, alt skjer London».
Det har Mary J. Blige registrert. Hennes 22 år lange karriere kan vise til tolv kioskveltere og ni Grammyer. Det har selvfølgelig sammenheng med stemmen hennes, som stadig synger fletta av de fleste, men også nesen.
For «the queen of hiphop soul» har vist en påfallende evne til å snuse opp de til enhver tid riktige samarbeidspartnerne. På nittitallet allierte hun seg med Sean «Puffy» Combs, før hun ved årtusenskiftet vendte seg mot Dr. Dre.
I fjor snublet hun over en Disclosure-singel, og tok umiddelbart kontakt. Det skulle bli begynnelsen på et transatlantisk samarbeid, albumet «The London Sessions», der Disclosure er involvert i to av låtene.
Og som for ettertrykkelig å skrive seg inn i Londons stolte musikkhistorie, har hun valgt samme studio som Radioheads «The Bends» og Kim Wildes «Kids in America» ble spilt inn.
Ellers er referansene av nyere dato på et album som underbygger majestetsstatusen til «Queen of Ghetto Love». Og den gjensidige tiltrekningen mellom popmusikkens to giganter: England og USA.
Nesen til Mary J. Blige har igjen gjort en god jobb.