«Noen lager bløtkake, Darkthrone lager kneipp», uttalte Gylve Fenris Nagell til NRKs Lydverket. Han har unektelig et poeng. Mens stadig flere rockeband lager overveldende, intrikate mesterverk, trives enkelte best med de enkle grepene som ikke gjør annet enn å mette en sulten sjel. Særlig australske band som Airbourne, Rose Tattoo og selveste AC/DC har lagt sin ære i nettopp dette.
AC/DC er blitt synonymt med vokalistene Bon Scott (1946— 1980) og Brian Johnson, men det var rytmegitaristen i bakgrunnen, Malcolm Young, som gjorde bandet til det de var og er. Hans dype, grove riff, hvor fraværet av lyd ble til et minst like viktig virkemiddel som selve drønnet fra gitarene, gjorde AC/DC til et av verdens største rockeband. Da nyheten kom om at han måtte slutte i bandet av helsemessige grunner, spådde mange at dette var slutten. «Rock Or Bust» tyder ikke på det.
Rock or Bust« er i hovedsak basert på riff Young-brødrene aldri brukte til noe, men dette albumet er et par hakk hvassere enn «Black Ice» (2008).
Melodilinjene er friskere og mer inspirerte, Brian Johnson har fått tilbake litt av trøkket, Angus Young jobber hardt på solopartiene, og nevø Stevie Young (som også var innbytter for sin tre år eldre onkel Malcolm en periode på 80-tallet) viser seg oppgaven som rytmegitarist verdig.
Da kan man heller tilgi at trommeslager Phil Rudd (hvis status i bandet for øyeblikket er uavklart grunnet rusproblemer) sjelden gjør mer enn høyst nødvendig.
Bandet går hardt ut med tittelsporet og «Play Ball», to låter som jager mer enn forventet. «Rock The Blues Away» snubler litt i egne blødmer, men «Miss Adventure» får opp energien igjen med flere åpenbare referanser til bandets egen musikalske historie.
«Dogs of War» har godt med pondus og driv, men «Got Some Rock & Roll Thunder», «Hard Times» og «Baptism by Fire» gjør overraskende lite ut av riffene sine.
En AC/DC-låt kan virke enkel, på grensen til det simple, men arrangement og dynamikk er ofte langt mer gjennomtenkt enn man skulle tro.
Kanskje det er symptomatisk for måten albumet er blitt til på: Låtene er satt sammen av småbiter, noe som kan gå på bekostning av helheten.
På den andre siden kan en enkelt låt minne om flere ulike epoker i bandets karriere på én og samme gang, noe som gjør at man alltid sitter med følelsen av at man forholder seg til det «ekte» AC/DC, uansett hvilken retning bandet ser mot.
«Rock The House», «Sweet Candy» og «Emission Control» er alle smarte låter som gir bandet en solid avslutning.
«Rock Or Bust» er ingen perfekt plate, men den er varmblodig og ærlig. Og viktigst av alt: Jevnt over er riffene smarte og minneverdige.
Onde tunger skal ha det til at AC/DC strengt tatt bare har laget den samme låten om og om igjen i snart 40 år. Det er et snev av sannhet i det, men når var siste gang du så en ny, revolusjonerende hammer, spade eller håndsag?
Noen ting her i verden trenger ikke å fornyes, fordi de fremdeles fyller sin funksjon. AC/DC er kneipp, ikke bløtkake. Og godt er det.