Mann (44) er morsom

Bård Tufte Johansen og Harald Eia var lenge barndommens favoritter gjennom Lille Lørdag og Åpen Post. Bestevenninnen min og jeg tok toget til Oslo på videregående for å være publikum på Marienlyst, mens vi lo så vi ristet av Kyllingmannen og en rullende Roffe. Mens makker Harald Eia ble seriøs og ville dekonstruere kjønnsforskningen og slå et slag for biologismen med «Hjernevask» og stadig begår kronikker, har Tufte Johansen stadig hatt trivselen i hovedfokus. Enten det er med fiskeprogrammene eller fotballserien der han oppsøkte beryktede fotballoppgjør.

Med den for lengst utsolgte stand up forestillingen «Mann (44)» er det igjen hyggen og jakten på den hjertelige latteren som står sentralt. Scenebildet er nakent. Et lerret viser et lysende skilt og en murvegg. To flasker vann og en mic er alt som skal til. Nesten da. Premisset for forestillingen er at Tufte Johansen mener at menn over førti er en ganske grå, anonym gruppe som ikke alltid kommer så lett til ordet om sine hverdagslige problemer (vel jaaaaaah).

Der man tidligere er vant til at Tufte Johansen kler seg ut og bruker dialekter han kan sånn passe godt, stiller han i svart dress i rollen som seg selv. Dialektene som man er vant til (som Midt-nyyytt eller den mjuke Bernaderaktige sørlandsdialekten) dukker likevel opp nå og da, nærmest som en tics. Han tar utgangspunkt i det som skal fremstå som en overdreven versjon av sitt eget liv og henvender seg direkte til publikum i salen for å dra fortellingen videre.

Han begynner forsiktig og lokalt, med Bybanen og Brann, han er mer trøstende enn frekk (sist jeg var her sa dere at dere skulle sparke Bruun Hanssen, hva skjer? Måtte dere få på plass Bybanen først?).

Tufte Johansen kommer med eksempler på hvorfor menn over 40 er usynlige og han roter seg natulig og lett ut på små sidespor om Kristen-Bård, bygde-Norge som bruker flom som kildesortering og hva som er greien med helsekost (for dyrt for vanlige matbutikker, men for lite vitenskaplig bevist for apotek).

Fortellingene fortsetter om farsrollen og rollen som kjæreste forteller han om etter en kjent formel der han fletter julebordet på første rad inn i historien. Han er lett og ledig, uanstrengt og sjarmerende på scenen.

Der bærebjelken i mye gjennomsnittlig stand-up er oppskriftsmessig kjønnslig dynamikk (kona sier vi må på Plantasjen, IKEA eller Operaen for at han skal få utbetalt takknemligheten i sex), evner Bård Tufte Johansen heldigvis nesten hver gang å løfte poenget med noen fine absurditeter og rarheter.

Mot slutten av forestillingen skjer også noen kledelige, aktive brudd for å skape en brydd komiker. Dessuten henter han frem min favorittvits fra Åpen Post (en nokså anonym vits om Bergen er en liten by eller en så stor by at det er egne utesteder for homofile) og jeg får igjen følelsen av å være 16 og ta toget inn til Oslo for å se på en av de mer sympatiske og morsomme scenepersonlighetene på 44 i landet.