Kaveh albumdebuterer denne uken. Hva? Har ikke han debutert for flere år siden? Ja, det følte jeg også da jeg satte på platen. Han har jo vært der i årevis alt, med «ung, lovende og talentfull» klistret til seg. Med rette. Med en av årets kleineste platetitler «Sannheten sårer» gir Kaveh lovnader om at han skal «si det som det er» og at «mamma, gutten har blitt til en mann».
På tittelsporet blir det kanskje en teskje for mye Møllers tran for unggutten når han rapper «For de spør om jeg er religiøs, jeg svarer ja, samme natten som jeg denger en tøs» (er det forresten ikke enighet om at det bare er her i Bergen det er greit å bruke ordet tøs?).
På Twitter torsdag spurte skribent Marius Emanuelsen hva dette betyr, om han egentlig mener banking eller bare ligging (det heller mot det siste). Hovedperson selv svarer «Men hva med damene som liker å bli slått? Skal ikke de få love? :(» Det kan godt være Kaveh bare tuller seg, men akkurat denne umodenheten og de utygde linjene og ressonmentene er platen full av.
Først og fremst blir dette dårlig sanglyrikk. De 15 låtene har mange gjestevokaler, mentor Yosef fra Madcon, LidoLido, Timbuktu og Julia Adams dukker alle opp, uten at det gir platen det løftet den trenger. Kaveh er snytt ut av nesen til Karpe Diem og Arif, men ikke uten tydelig særpreg.
Platens mest oppsiktsvekkende øyeblikk er det Odd Nordstoga som står for på låten «Aldri komme hjem», der han samples inn i fortellingen om Kaveh sin fars reise fra Teheran til Grünerløkka. Blandingen av veslevoksen alvorsrap og humorrap funker ikke hele veien og gjør platen tidvis til en småflau opplevelse, til tross for Kavehs store talent.