Dave Grohl så aldri for seg at Foo Fighters (FF) skulle slå igjennom. Kanskje kunne han derfor gi seg hen til de store rockeklisjeene, etter flere år i et visst grungeband som forsøkte å rive ned det rocken sto for.
I dag er FF blitt selve definisjonen på forutsigbar stadionrock som vil glede snarere enn å utfordre, men «Sonic Highways» våger likevel å tøye noen grenser.
På bare åtte låter både bestiger FF de største tinder, så vel som ruller ned i de dypeste daler.
Som riffsnekker er den tidligere Nirvana-trommisen Grohl uovertruffen (hør bare på Probot-albumet fra 2004), men nettopp derfor slipper han ikke unna med halvhjertede forsøk. Det spiller ingen rolle om man kaller det sampling eller stjeling: Dersom man låner et riff må man gjøre det helhjertet og bygge låten rundt det.
Når Dios «Holy Diver» forviller seg inn i verset rundt halvannet minutt ute i «Something From Nothing», låter det malplassert og tafatt. Så snur det brått: «The Feast and The Famine» er den beste rockelåten Grohl har skrevet siden «The Colour and The Shape»-platen (1997), mens komplekse «Congregation» viser at bandet vet hvordan man bygger et arrangement opp med lag på lag, uten å miste lytteren på veien.
Også «Outside» viser FF fra en mer eksperimentell side enn før — med stort hell. «What Did I Do/God As My Witness» snubler i den ene svulstigheten etter den andre, og «Subterranean» går seg vill i egne melodilinjer.
«Sonic Highways« er en hyllest til rockens vesen, og stamper derfor naturligvis ofte i motbakke under vekten av egen patos. På den andre siden er det aldri tvil om at bandet både vil og skal opp bakken til slutt.