Ifølge musikkavisen NME er det mange spennende band på gang i Birmingham. Heavy metal ble mer eller mindre funnet opp i Englands nummer to-by, men Birmingham har stort sett kommet i skyggen av byer som Manchester og Liverpool (og London, selvsagt) når det kommer til pop. Et av bandene som nå har fått plateselskap og musikkpresse til å vende ørene mot Midlands, er Superfood. På debutplaten «Don’t Say That» serverer de en form for tredjegenerasjons britpop, som med sin anarkistiske tilnærming til fortiden blir en ganske festlig affære.
«Don’t Say That» er full av ivrige trommer og spretne bassganger. Det er mye Manchester her, men Superfood minner mer om alle dem som utover 90-tallet ble påvirket av 80-tallets Manchester, enn om selve urkilden. Superfood er mer lyden av tidlig Blur og Stereo MC's enn The Stone Roses og Happy Mondays. Bandet kan tidvis også få en til å tenke på Blurs mest tøysete øyeblikk på «Parklife» og «The Great Escape». Nevnte jeg Supergrass, forresten? Hvis du først begynner å lete etter 90-tallsreferanser på «Don’t Say That», blir du aldri ferdig. Men det viktigste spørsmålet er tross alt om bandet bruker all denne inspirasjonen til å skape noe som låter nytt og friskt. På deler av sitt debutalbum gjør bandet nettopp det.
Åpningslåten «Lily For Your Pad To Rest On» er så fengende at den dessverre er nødt til å ende opp i en pizzareklame eller lignende. Det hender bandet også befinner seg i det mer ettertenksomme hjørnet, som på den gode «Mood Bomb» og avslutningslåten «Like A Daisy». Men mesteparten av tiden høres Superfood ut som en gjeng tenåringer som nettopp har oppdaget 90-tallet i godtebutikken.