«Don't be denied« sang en gang Neil Young. Fremdeles nekter han seg ingenting.
I perioder har kanadieren tilsynelatende fulgt innfallsmetoden og hoppet fra det ene usannsynlige prosjektet til det neste. Regissere spillefilm og spille hovedrollen selv? Jepp, se «Human Highway» (1982). Spille synth og synge gjennom vocoder? Klart det, hør bare «Trans» (1982). Dedikere hele album til rockabilly, country og rhythm'n'blues? Ja visst, de heter «Everybody’s Rockin’» (1983), «Old Ways» (1985) og «This Note's For You» (1988).
Etter 11. september-angrepet skrev Young først en sang med krigsslagordet «Let's Roll» (2002), før han angrep krigføringen til George W. Bush på hele «Living With War» (2006). Siden har han sluppet egne album med billåter («Fork in the Road», 2009), miserabel folk-mimring («Americana», 2012) og coverlåter innspilt i Jack Whites antikvariske opptaksbås («A Letter Home», 2014).
Nå har apetitten for nye prosjekter ført ham i studio med kor og 92-personers orkester. Ingen radikal idé, men resultatet er dårlig. Det er noe filmatisk over prosjektet, men ikke på noen spennende måte (prøv heller «Dead Man», 1996).
Få av låtene gir orkesteret nok å jobbe med, i stedet blir det mye svulmende strykerpartier og påklistret sukkerspinn. Flere spor høres ut som rockeviser som er tvunget inn i et musikalformat hvor verken de eller vokalisten hører hjemme.
Orkestreringen til Michael Bearden og Chris Walden er ikke dårlig utført, men Neil Young blir aldri Randy Newman. Tre av sangene fremstår dessuten som kjipe bluesrockere i storbandtapning. På pinlige «Say Hello To Chicago» høres Young ut som en lørdagsunderholder på norsk nittitallsfjernsyn.
Da hjelper det ikke at Young og filharmonikerne endelig finner hverandre på de to siste sporene, med et lavmælt, behagelig uttrykk som minner om flotte «Harvest Moon» (1992). Og, jo da, protestlåten «Who’s Gonna Stand Up?» er god nok til å fungere i orkesterversjon, men alle som var på Koengen i august vet jo at Crazy Horse-utgaven er langt bedre.
Heldigvis er det noen som har tenkt. Deluxe— og streaming-utgavene av albumet inkluderer nemlig Youngs soloversjoner av alle ti låtene. Dette er et album verdt å lytte til.
Uten den overpyntede orkestermusikken i ryggen trer både materialet og vokalisten klarere frem. Med sår stemme og vante instrumenter får Young frem nyansene i et ganske personlig og melodiøst materiale. Både «Plastic Flowers», «Glimmer» og «I'm Glad I Found You» er gode pianoballader som kanskje også gir noen innblikk i tankene til en mann som har forlatt konen for en annen etter 36 år. Den samme melankolien finner man i «Tumbleweed», sjarmerende akkompagnert av en spretten ukulele, mens kassegitarversjonen «Who’s Gonna Stand Up?» får den intensiteten den trenger.
I solosettingen fungerer til og med de tre blueslåtene greit (selv om man undres over at klimaaktivisten Young fremdeles lager låter som «I Want To Drive My Car», Beatles-hyllest eller ei. Som så mange i sin sjanger er Neil Young best når han kler seg naken.