Det skorter ikke akkurat på band og artister som forsøker å slå mynt på folks behov for noe varmt og lindrende i høst— og vintermørket. De neste to månedene vil hylleradene fylles opp av den ene utgivelsen mer inderlig og insisterende enn den andre.
Alle liker å kose seg, men det går også an å utfordre seg selv og lytteren. Real Ones gjør nesten det.
Den argentinske komponisten Ariel Ramírez (1921- 2010) regnes for å være en av landets viktigste eksponenter for argentinsk folkemusikk, og fikk internasjonal anerkjennelse for messen «Misa Criolla» på slutten av 60-tallet.
Dette var en av de første messene som ikke var på latin, og den uortodokse musiseringen gjorde at den fikk et utvidet nedslagsfelt. Ettersom Real Ones er et av landets mest eventyrlystne og ambisiøse band, burde det meste ligge til rette for en uforglemmelig opplevelse, men «Misa Criolla» innfrir ikke helt.
«Kyrie» starter forsiktig med tromme og strykere, før solist og kor melder sin ankomst. Lydbildet er varmt og luftig, med rikelig av plass til hver enkelt tone. Med ørsmå virkemidler holder bandet lytteren på tå hev, det skal ikke mye til før satsen har endret karakter, men det hele skjer så elegant og organisk at det aldri føles påtvunget.
«Gloria» starter tro mot originalen, men når tangentene pumper i tospann med rytmegitaren, kommer rytmen i musikken virkelig til sin rett. Etter det første mellomspillet følger «Credo», bare i en langt mer drømmeaktig versjon enn originalen, når bandet tilfører en liten dose softrock i svingene, etter hvert som satsen vugger seg fremover. Det neste mellomspillet smaker godt av 70-tallsprogrock, før «Sanctus» løfter taket med sin veldige begeistring. «Agnus Dei» starter med harde cembalotoner, men det tar ikke lang tid før de myke, vare vokalene legger seg som nysnø over melodien.
«Misa Criolla» vil først og fremst begeistre bandets etablerte fanbase, men det er usikkert hva kirkemusikk — og Ramírez-entusiaster - vil få ut av prosjektet.
Messen ble skrevet for å bli fremført av mektige solister i kirkerommet. Ikke all klang i hele verden kan få en gruppe helt gjennomsnittlige popvokalister til å yte verket rettferdighet. Utgivelsen er også i overkant sober. Der originalverket revolusjonerte en hel sjanger, utvider Real Ones bare paletten sin med noen nyanser.