For et par år siden snublet jeg ganske uforvarende over nettsingelen «Dark Horse». Den sakrale, flerstemte skjønnsangen mot en værbitt låvedør; like porsjoner himmel og jord; ånd og materie. Folk og pop. Jeg var solgt. Ja mer, jeg var hodestups forelsket. Men hvem i alle dager var det som gjemte seg bak dette lett enigmatiske bandnavnet House by the lake?
Det fantes ingen bilder av bandet, men tankene gikk refleksmessig til Lauren Canyon og dens ikonografi: ruteskjorter, skjegg, dongeri og saltvann i håret. Var de venner av Fleet Foxes, tro?
Vel, ikke helt. Noen googlerunder senere viste det seg å være skiensgutten Sondre Strandskog Arnesen som gjemte seg bak navnet, fast ansatt ved sosiologisk institutt på Universitetet i Bergen. House by the lake var ikke engang et band; det var mer noe akademikeren drev og syslet med på si.
Så mye for mytologien.
Men det viktigste er jo det som kommer ut av høyttaleren. Og dessuten: I dag er House by the lake for et fullgodt band å regne. På «Woodlands» er Arnesen backet opp av meritterte forskningsassistenter fra blant annet Ekkolodd og Hypertext.
Og albumet viser at denne hesten var verdt å ta sjansen på. Som «Dark Horse», stadig deres mest formfullendte minutter, er den varm og innbydende. Nesten klaustrofobisk i sin referanseomgang, men trekken fra en lett vestkystbris hindrer at svettelukten setter seg. Velspilt og vellydende; noe mer analytisk enn intuitiv.
Fleet Foxes og deres halvpatenterte blanding av indiefolk og kammerpop er nevnt, og som for å understreke slektskapet: Både denne og Fleet Foxes sin siste utgivelse begynner med henvisninger til slekt, arv og farskap i den aller første verselinjen. Musikk tuftet på historisk bevissthet, altså.
Iron & Wine og undervurderte Beachwood sparks kan også antyde noe om hva slags buskvekster vi befinner oss blant. Et velkuratert og emblematisk syttitallsdestillat, ni stykk mood pieces midt mellom P2 og P3 et sted.
Men det er også unntak for regelen! På spor seks «Straight from the top» har den californiske solnedgangen fått avveksling av en mer døsig og kjølig-meditativ sound. Litt mer tøvær og østkyst. Tenk Real Estate. Spørs om ikke gitarist Mats Halvorsen, som også har mikset albumet, har hatt en finger med i spillet her. Et fint pusterom er den uansett.
Gram Parsons snakket i sin tid om «The Cosmic American Music»; det jordnære og tradisjonsbevisste som samtidig rekognoserer utover og oppover i bevissthetens sfærer. Når en sosiolog ved UiB tilsynelatende ganske ubesværet skriver seg inn i denne tradisjonen, er det bare å bøye seg hatten.