Anja Elena Vikens debutplate er virkelig av det etterlengtede slaget. Som et av byens største stjerneskudd var alt skrevet i kortene for henne. Etter massiv Bylarm-hype som følge av låten «Klæsser deg ned» for noen år siden, skulle hun gi ut debutplate med påfølgende turné. Men karrieren ble satt på vent av på grunn av en alvorlig sykdom.
Les også:
Nå er debutplaten «Herfra til i morgen» ute, og det er et bergensk samarbeid i ordets rette forstand. Matias Tellez, kjent fra egne prosjekt, senest Young Dreams, har produsert platen. Mannen som har en finger med i det meste som skjer av spennende musikk fra byen for tiden, har skapt et karakteristisk lydbilde: Det er optimistisk med lette gitarer og svevende vokalharmonier (et av de mest fremtredende elementene i Young Dreams’ musikk). Låten «Bille» får meg innledningsvis til å tenke over produksjonen: Lyden er forfriskende, men er dette Tellez-ske uttrykket riktig for alle artistene han produserer? Blir produsentens eget avtrykk for fremtredende?
Resultatet er uansett vanvittig uventet, og forbasket raffinert. Ikke i mine villeste drømmer ventet jeg å få høre Vikens tunge bergensdialekt akkompagnert av italienske strykekvartetter, og at jeg da — mot alle odds - kom til å falle så pladask for det. For borte er alt som heter hjemmelaget, rustent og dårlig timing. «Herfra til i morgen» er polert til fingerspissene. Helt fra førstelåten «Bergens Sovjet» er hun sylskarp, observant og veldig konsentrert. Hver låt er en ny historie, hver har en stemning som er egen og tett på tekstene hennes. Låtene er tro mot hennes bakgrunn, hennes måte å uttale det som er rundt henne, uten at det blir noen ny «Klæssar deg ned» av det av den grunn.
Et tema som stadig dukker opp i hennes tekster er tilhørighet og identitet. Det er attityde, det er sårbarhet, det er forvirring og alt som hører med når spørsmålene «hvem er jeg?» og «hvem er alle andre?» stilles. Jeg-et mot dem-et. «Løpetaxi» er en fengende låt som kanskje reflekterer mest over dette.
Jeg tror ikke det vil være feil å kalle «Herfra til i morgen» for dette halvårets «Faen Kaja» (Kaja Gunnufsen), platen tar generasjonen på kornet, den snakker til unge på en måte som vi forstår. Men den viser også en modenhet som er uvant å kjenne på hos en debuterende artist. Den assosierende måten Viken skriver på tar lytteren både langt og nært, den tar avstand og ser ting utenfra, men holder også hjertet i hånden og åpner det opp for en.
Sa jeg også at hun er den som mestrer den bergenske dialekten best av alle artistene jeg vet om? Hør bare på «En bra dag». Høydepunktene er for mange til å telle på en hånd. «Komatøs», «Født forbryter», «Indianer». «Herfra til i morgen» er platen jeg gleder meg til å høre igjen og igjen og igjen - det er for mye å gripe om ved de første lyttingene. Og hva mer kan en ønske seg enn det?