Ole Reinert Berg-Olsen ble eninstitusjon som bandleder i ORBO and The Longshots, og har som produsent ogstudiomusiker satt sitt lekre preg på mang en utgivelse. Som soloartist holderderimot osingen på å male seg inn i et hjørne. EP-en «Man O'War» (2014) var i glattestelaget, men komposisjonene og arrangementene bød på en viss grad av motstand.Det gjorde at utgivelsen fungerte; det var en klar og tydelig visjon som skinteigjennom de fleste av låtene. Likevel var det noe illevarslende over at en såhabil tradisjonsrocker som ORBO hadde begynt å lefle med radiovennligamericana-softrock. Med «Safe & Sound» tar ORBO skrittet fullt ut, ogparkerer seg selv i tryggeste poprockland.
«Everything Might Change» durer i vei uten å gjøre nevneverdig, mens «Time» ibeste fall låter som om den kunne vært et forlenget, rolig mellomparti fraåpningslåten. «Telling You Now» velter seg i de fleste klisjeene som finnesinnen sjangeren, mens countrysoftrockeren «Time To Move On» låter like generiskher som på EP-en fra tidligere i år, bare at den nå er blant likesinnede. ORBOsstørste problem er at flesteparten av låtene kunne vært skrevet og fremført aven hvilken som helst annen artist innen samme sjanger; det går lenge mellomhver gang man tenker at «dette er typisk ORBO». Og da er mye tapt. Hør bare på«You Win Again», en i og for seg velspilt låt som likevel feiler fordi den ikkevil noe som helst annet enn å bare behage. Det er en ærlig sak, men å bygge ethelt album på en slik taktikk kan bli i meste laget.
Som regel stryker ORBO lytteren med hårenes retning, men i ny og ne rufser hanlikevel til pelsen. Da åpenbarer det seg en helt annen artist: «Circus Or TheClown» har noen fine melodilinjer og god dynamikk, og «Ridin' The Waves» gjørmye artig med subtile virkemidler som progresjoner og taktskifter. Den søvnigeørkenrockeren «Man O'War» fra EP-en med samme navn er fremdeles en flott låt,mens «Man For You» har akkurat nok sjarmerende honkytonk i skjørtekantene tilat den fenger. ORBO er på sitt beste når han er sentimental uten å ty tilklisjeer og melankoli, det er som regel da han også lar temaene strekke seglitt større enn det som er normalt for poprock av dette slaget.
«Safe & Sound» har et svært begrenset uttrykk. Flesteparten av låtene glirover i hverandre, og man skal lete lenge for å finne noen form for motstand ikomposisjonene. Det gjør at det blir vanskelig å identifisere begrunnelsen foralbumet. Og det skorter ikke akkurat på enkel og trivelig poprock her i verden.