Hva var det Erik Bye sang? «Dagen i dag den kan bli vår beste dag.» Kanskje var det slik Thurston Moore tenkte da han døpte sin første ordentlige soloplate etter bruddet med Kim Gordon og Sonic Youth? Moore har vært uglesett etter å ha oppløst både indierockens viktigste band og mest beundrede ekteskap, men strutter her av selvtillit.
Mens fjorårets album med bandet Chelsea Light Moving var friskt, men famlende, er «The Best Day» den beste Sonic Youth-platen som ikke er laget av Sonic Youth. Der Moores tidligere soloplater var bevisste sidesprang fra hovedbandets veletablerte lydbilde, har han nå forsynt seg fritt fra sitt gamle musikalske klesskap. Det hele låter gjenkjennelig, troverdig og tiltalende — noe SY-trommis Steve Shelley skal ha mye ære for. Hans innstendige (men aldri masete) rytmer har alltid vært et trygt fundament for kollegenes utagering, også her.
Moore byr ikke på store støyøvelser, men er ellers innom det meste av sitt gitar-repertoar, fra lyrisk klimpring og intrikate anti-riff til pen dissonans og truende stemninger. Tittelsporets bredbente heavysolo kan sikkert få fans og ekskone til å heve et øyenbryn, men heldigvis er dette også platens mest poppete og varierte låt, en slik MTV ville spilt den gang både kanalen og Moore var unge og lovende.
De to første låtene byr på 20 minutter med jamming over to akkorder, ispedd litt livligere refrenger, men tåler både lengden og ensartetheten. Instrumentale «Grace Lake» gir et avbrekk fra Moores påtrengende vokal, mens drivende «Detonation» gir assosiasjoner til mesterverket «Daydream Nation». De aggressive versene på «Germs Burn» høres ut som noe Gordon kunne sunget, men strengt tatt hadde et par låter av Lee Ranaldo vært å foretrekke.