Det ble en kveld for vakre ballader og croonersang ispedd både støy og elektronika, da John Grant spilte for et fullsatt Logen Teater lørdag kveld. Ikke låter av det glatte entertainerslaget, men nydelige og personlige sanger fra en vokalist og komponist med både sjel og særpreg.
Nå er det ikke første gang John Grant er på bergensbesøk. Han opptrådte på Bergenfest både i 2011 og 2013. Første gang som en relativt ukjent, kritikerrost artist i det lille teltet. Neste konsert foran et atskillig større publikum på utendørsscenen Bastionen.
Denne kvelden i Logen er det med et ferskt album i bagasjen. En plate som til og med var innom VG-lista tidligere i år. Riktignok bare en uke og langt nede. Den 47 år gamle amerikaneren har derimot bygget seg opp en solid status i England, der kritikerne har kåret begge de foregående utgivelsene hans blant årets beste album.
Opprinnelig begynte John Grant karrieren sin i det amerikanske bandet Czars i 1994. Da bandet ble oppløst fortsatte Grant på egen hånd og ga ut sitt første album «Queen Of Denmark» i 2010. En dypt personlig plate der han tar et oppgjør med sitt problematiske forhold til dop og alkohol.
For et par år siden opplyste han også at han er hiv-positiv. I dag bor han på Island, og i fjor deltok han også som komponist på det islandske bidraget til Melodi Grand Prix.
Han begynner konserten med «Geraldine» og «Down Here» fra den nye platen. Det låter helt ålreit, men det er først når John Grant setter seg ned ved tangentene under tittellåten «Grey Tickles, Black Pressure» at det virkelig begynner å ta av. Publikums respons er også deretter.
Med seg på scenen har han gitarist, bassist, trommis og keyboardist. Spesielt mannen bak tangentene er av det virtuose slaget, og viser gang på gang at han ikke har skulket særlig mange av pianotimene i oppveksten.
Men snart forlater John Grant balladene og gir seg ut i elektronikalandskapet. Til tider relativt høy David Bowie-faktor a la «Scary Monsters». At det ikke fungerer helt hundre prosent er ikke nødvendigvis John Grants skyld. Akustikken i Logen har aldri vært ideell for dype basstoner eller høyt volum.
Men snart er det tilbake til roligere materiale. Det er dette stoffet som virkelig er Grants store styrke. Han har en fyldig stemme og er en høyst kompetent pianist. Det hjelper selvfølgelig også at han har en lydmann som absolutt er med på laget og sørger for det riktig fyldige uttrykket.
Visst er det svulstig til tider. Men på den riktige, tidløse måten slik ekte croonere skal låte. I den grad noe savnes måtte det være et fullt symfoniorkester i bakgrunnen. Slik John Grant gjorde på konsert i fjor med BBC Philharmonic Orchestra.
Glatt blir det aldri. På «Marz» klarer han til og med å rote det til og må begynne sangen på nytt. Bare sjarmerende. For John Grant er absolutt en likandes kar. Enten han håndhilser på et par av publikummerne foran scenen eller forsøker seg på electric boogie. Sistnevnte kanskje ikke av det mest elegante slaget.
Mot slutten har Grant virkelig salen i sin hule hånd. Selv etter fire ekstranumre roper publikum på mer uten at det hjelper. Men ingen fare. Han kommer garantert tilbake.