-Horer og brennevin, lød fansen til kultfenomenet Bjørn Hellfucks faste kamprop på Garage fredag kveld. Imbesil idioti? Selvfølgelig, men sammenlignet med tekstene fra scenen ble gaulingen fra salen den rene poesien.
Det skal innrømmes at jeg hadde et lønnlig håp om at det var slutt for godt da Bjørn Hellfuck gikk i hi for tre-fire år siden. Det er begrenset hvor lenge du kan holde det gående med en karriere som er tuftet på platte griseviser med høyt innslag av såkalte tabuord av det infantile slaget.
Men fredag kveld var han tilbake på Garage. Om det hadde skjedd noe særlig i løpet av dvalen? Ingenting dessverre. Konseptet virket om mulig enda mer barnslig og tåpelig enn før.
Selvfølgelig er det morsomt med tiss og bæsj og promp og sånn. Det syntes i hvert fall ungene den gang jeg i sin tid jobbet i barnehage. Men når godt voksne menn i lett animert og godt marinert tilstand gir seg til å gaule på det samme, blir det bare patetisk. Publikum besto nemlig av minst 95 prosent hankjønn. Sjelden var vel testosteronnivået på en konsert i kjelleren på Garage høyere enn denne kvelden.
I 2010 fylte Hellfuck Peer Gynt-salen. Et halvår senere måtte en planlagt konsert samme sted flyttes til Ole Bull Scene på grunn av labert billettsalg. Denne helgen gjør fenomenet Hellfuck to fulle hus på Garage – konserter som ble utsolgt på et par timer da billettene ble lagt ut i salg for et par måneder siden.
Vinteren 2010 kunne VG «avsløre» hvem som skjulte seg bak navnet Bjørn Hellfuck. Torbjørn Hille Alvøen er navnet, og han har etter hvert fylt 37 år. Men imaget med maske, parykk og kjole var som alltid på plass denne kvelden. Mannen vil forståelig nok ikke bli gjenkjent som Hellfuck på gaten.
I intervjuer legger ikke Alvøen skjul på at Hellfuck er musikalsk prostitusjon. At det er pengene som driver ham. For hvem kan vel si nei til et honorar på en månedslønn eller to for et par konserter i en helg. Men det blir ikke særlig mer spiselig av den grunn.
I så måte er det kanskje mest synd på publikum som ikke har bedre smak.
I fjor kom debutplaten til Alvøens seriøse bandprosjekt Johnny Laidback. Uten at noen brydde seg. Et gjennomsnitt på 3-4000 strømminger pr.låt på Spotify er på linje med sær norsk jazz, og ikke spesielt mye å livnære seg av som rockestjerne. Til sammenligning er Hellfucks «Krabbeklo» strømmet nesten fire millioner ganger, og de fleste melodiene fra debutplaten ligger på en halv million strømminger.
Musikalsk var det hele en ganske platt og uspennende blanding av ørten musikalske stilarter. Litt reggae, en dash rap, danseband, danskebåt og folkrock. Med andre ord det samme som før. Musikerne i bandet, som selvfølgelig også stilte med masker, var absolutt kompetente nok selv om de aldri ble satt på noen store utfordringer. Det begynte høylytt nok, i hvert fall fra publikums side. Men utover i konserten sang stemningen atskillige hakk, selv om allsangen på avslutningslåten «Krabbeklo» saktens var heftig nok.
Som kulturelt fenomen, i den grad en kan kalle denne rølpen kultur, er Hellfuck absolutt interessant. Basert på en gutteromsinnspilling lagt ut på NRK-Urørt tok det hele av for fem seks år siden, og endte opp som et ganske suksessfullt festivalband. Det vil si. En samlet norsk kritikerskare slaktet debutalbumet «Innforjævlig», mens oppfølgeren ble jevnt over forbigått i stillhet. Slikt bidro kanskje også til suksessen og den folkelige statusen blant menigmann.
I et intervju nylig truet Bjørn Hellfuck med å forsøke seg i utlandet med engelske tekster. Vær så snill å la være. Det får saktens greie seg med at fulle turister dummer seg i ut i Syden uten at et tulleband fra Bergen i tillegg skal ødelegge det gode ryktet norsk rock etter hvert har opparbeidet seg.
God vin blir bare bedre med årene. Søppel stinker dessverre bare mer og mer.